Dagen i dag hadde, ikke overraskende, et og annet overraskende moment. Dagen startet lovende, og alt tydet på at værmeldingen, som lovet sol og ingen vind, skulle slå til. Men på et eller annet sted bristet det, og motvinden satte inn, selv om vi gikk stikk motsatt retning av det vi gjorde for to dager siden, da vi også hadde vinden midt i mot. Atle mente at værgudene hadde glemt å sjekke værmeldingen, og vi slo oss til ro med det som forklaring.
Hva som ventet oss der sporene sluttet for vår del, ante vi lite om. Vi visste at vi ville møte asfalten, og at finnene etter sigende ikke reiser øst-vest på snøscooter, men kun i lengderetning (hvilket er mye av forklaringen til liten progress i bredderetning), og at det derfor var et skjær i sjøen for oss i forhold til å enkelt kunne ta oss til Karasjok. Men at vi også skulle møte eneste fastboende i området, som også var ute å gikk på ski akkurat da vi trengte å finne noen å spørre om hvor veien burde gå videre, er sånn som ikke skjer. Det sies at den dyktige har flaks, så da antar jeg at det er flaks at vi er dyktige.
Rainer (med forbehold om skrivefeil) har bodd her oppe i 10 år, og kunne fortelle oss at det ikke var tilrådelig å kave seg vestover med ski og pulk. Han kunne også fortelle oss at bussen hadde gått for et par-tre timer siden, at neste buss går på mandag, og at "Nu går vi til min stuga och kokar kaffe". Greit for oss!
Stugan var to tredeler soverom, stue og kjøkken i ett, og en tredel sauna. Finskere tror jeg neppe det blir.
Han kjøpte ikke løgnen vår om at vi nettopp hadde spist, så han disket opp med en fantastisk suppe mens han fortalte om livet her oppe som jeger, fisker, fotograf, maler og pensjonist.
Etter å ha sett på kart og fått anbefaling om å få skyss av han en drøy mil for å komme til et sted med moro å by på for skifolk med pulk, fikk vi guidet tur av hans lille rike.
Har du kjørt snøscooter før? Har du? Har du? Har du ikke? Vil du? ..og et stort glis bredte seg om munnen min.
Så da ble det kjøring rundt på innsjøen til det var på tide å pakke oss og alt vi eier inn i hans Fiat Punto. Det gikk med et nødskrik.
Her sitter jeg i fosterstilling sammen med pulker, bager og ski, og har det tilsynelatende helt greit.
Det ble ikke rare marsjen i kveldinga i den evinnelige motvinden etter ankomst nytt startsted, men vi gjorde storstas på oss selv allikevel med musikk og irish coffee, mens vi ventet på at dagens festmåltid, torskegryte, godgjorde seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar