Jeg velger meg nok ikke april

Nattarbeid med snørydding av flyplassen

Nå i disse månedsrapporttider, er det vel på tide å avlegge rapport også her. April har vært en måned langt under pari, i år igjen. Lite slår selvfølgelig fjorårets april, men dog. Det har vært en tung tid. En tung tid for meg personlig, og selvfølgelig for alle dem som er rammet av ekte katastrofer som i Nepal og i Middelhavet.

Det blir kanskje banalt å skrive min klagesang om bagatellmessige byrder, men hverdagen her nede på undersiden, hvor alt innimellom virker å være opp-ned, kan være voldsomt altoppslukende når det røyner på. Og siden jeg er midt oppi min egen hverdag, hva er vel mer naturlig da, enn å skrive om det som rører seg hos meg?

Alle spor viskes ikke ut like lett

Men åpenhjertigheten og ærligheten må tilpasses. Jeg har til hensikt å fortsette å skrive om livet mitt her i søndre langtvekkistan, så jeg skal gjøre mitt beste å balansere det jeg har på hjertet og det som egner seg på trykk. Jeg har dessverre pådratt meg forbud mot å blogge om ølbrygging. (Dette til opplysning til alle dere som spent venter på fortsettelsen av beretningen om Neglespretten Bortebryggeri. Den uteblir dessverre.)

Men jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg har hatt det tøft, selv om oppdateringene typisk uteblir når verden ikke smiler til en. Det er jo ikke noe morsomt å skrive om det som er tungt og vanskelig. Uten at jeg skal gå i detalj, dreier dette seg om at jeg føler meg vingeklipt. Nesten i alt hva livet dreier seg om her nede. Det er vanskelig å plutselig bli umyndiggjort på områder der ingen har hatt grunn til å overstyre eller vite bedre enn en selv på over en halv mannsalder.

Som overalt ellers er ikke alltid livet en dans på roser, selv ikke om man på mange måter lever drømmen sin. I mitt tilfelle har jo viktige elementer av oppholdet endret seg såpass kraftig at det har vært i ferd med å ødelegge opplevelsen. Men skylapper og selektiv glemsel er vitterlig ikke til å kimse av. Jeg tenker da ikke på å bryte regler og forventninger som har dukket opp som troll-i-eske, men å ignorere hvilke muligheter som egentlig finnes her. Og når jeg til dels klarer det og i tillegg har fem fine mennesker rundt meg her, og et godt knippe som føles nære bare noen tastetrykk unna, vil jeg påstå at hverdagen igjen er temmelig okei.

Om april ikke har forspilt seg som april gjerne lover, har ikke fraværet av lyspunkt vært totalt. Vi har feiret påske med jentehyttetur og noe som ville vært overdose av Carrie Bradshaw for de fleste, og mer tradisjonell feiring med påskeeggjakt, innføring i gaukrenn for alle ikke-trøndere og store mengder god mat og drikke. Vi har også flyttet ualminnelig store mengder snø for å åpne vår vinterstengte flyplass for å bistå en annen base som vurderte å bruke den. Dessverre ble det ingen flyvisitt med bonus i form av bananer i lange baner og det som ellers finnes av friske frukter og grønnsaker litt lenger nord. Men heldig som jeg er har jeg fått klistremerker med bilder av frukt i en forundringspakke fra min gode venninne Hege, samt en stor gul pappsol, så nå kan mai med sin mørketid bare komme!

Med håp om en litt lysere mørketid

Luftprøvetaking en morgen i april

Trivsel på Troll

Ida og jeg har rigget oss til på hytta

Påske med et budskap som tilfeldigvis dukket opp på bildet

Gjengen er klar til dyst i årets påskerenn

Alle mann av huse for å gjøre flyplassen landingsklar

Snørydding av flyplassen

Snørydding av flyplassen

Snørydding av flyplassen

Pakking til besvær

Når det gjelder pakking, er jeg ikke kjent for å være tidlig ute. Ikke som jeg kjenner til i alle fall. Men denne gangen har jeg gått meg selv en høy gang ved å prøvepakke gjentatte ganger. Faktisk. Ja, det er sant. Mange av remediene jeg har tenkt å ta med meg på flyet sørover, som kan veie inntil 2 x 20 + 8 kg, har vært nede i bagen opptil flere ganger og veid til det kjedsommelige. Ikke fordi jeg tror tingene mine går ned i vekt, men det er jo lov å håpe. En velkjent tankegang for Kari Nordmann, vil jeg tro, om det enn gjelder bagasje eller egenvekt.

For en uke siden hevdet jeg at den virkelig utfordringen var å sortere ut det som skal bli med på flyet, som, som nevnt, er svært begrenset, og det som skal sendes med båt, men som ikke kommer fram før i januar. Og det er jo en sannhet i det, men det er allikevel ikke såre enkelt selv om båtkassene er over heier. Når jeg tenker på det nå, var det egentlig enklere å få pakket de kassene. Rart med det. Ingen blandet seg i hvor tunge de ble, og det var uendelig med plass. Men så spørs det om de kommer fram da. Jeg har aldri opplevd mer merkverdig service enn da Bring kom for å hente kassene. En grinebiter av en herremann startet jubalongen med å fortelle meg kassene etter forskriftene skulle stå på bakkeplan, og ikke ‘oppe i etasjene’. Greit nok det, jeg hadde bærehjelp, så jeg så ikke mørkt på det. Men bære fikk jeg ikke. Det var mannfolkarbeid. Så da tok jeg til kameraet og dokumenterte seansen. Det viste seg å heller ikke være greit. Det strider visst med personvernloven å ta bilde av folk. (Så da er det kanskje på sin plass å beklage ovenfor alle dere jeg har tatt bilder av opp gjennom årene.) Og når jeg i tillegg bor i ei blokk med litt merkelig husnummerering var misnøyen fullkommen. Bringeren hev seg inn i bilen og kjørte avgårde med kassene før de var merket eller jeg hadde fått noe som helst bevis på at jeg hadde sendt bort store deler av livet mitt det neste året.

Nesten alt jeg trenger på et år er pakket i disse kassene.

ETA Antarktis medio januar

Men heldigvis finnes det er motstykke til denne historien, for ikke alle har et likt syn på hva service innebærer. Mine resterende båtkasser ble pakket av bryggselv-gutta i hovedstaden og shippet rett til Tromsø helt uten fuzz, hvor de nå er losset på M/V Mary Arctica, forhåpentlig sammen med kassene jeg selv har pakket.

 

'Da har vår glade pakkesjef Martin gjort klar 3 kolli..', kom det på sms fra bryggselv da forsendelsen med bryggeutstyr var pakket og klar.

Så nå er det altså tampen brenner. Bilen ble solgt tidligere i dag og pakkingas grand finale kommet.

Jeg innser at prioriteringa av hva som får bli med på mange vil virke noe merkelig. De 8 kg’ene er pakket av Polarinstituttet, så de har jeg ingen råderett over. Det vil si at jeg har 40 kg til fri disposisjon. Så jeg har, ikke overraskende, 10 kg skøyter og skiutstyr, som med litt ytterbekledning og sko fort ble 20 kg, og da er én av to bager er zippet igjen.

Noe for enhver anledning fordelt på noen skarve kilo. Innholdet er ikke ferdig optimalisert, men det nærmer seg stadig etter som timene går og punktumet settes uvilkårlig når tiden er ute.

Den andre og siste bagen er der det stopper seg fullstendig. Jeg har over 6 kg jeg ikke aner hva er, utførlig pakket og iført sløyfebånd. Veldig koselig, men en vekttyv like fullt. Bagen i seg selv veier knappe 2 kg, og så har jeg et halvt kilo pålagte medisiner jeg ikke trenger. Så da har jeg drøye 11 kg igjen til klær til hverdag og fest, inne som ute, samt toalettsaker for to måneder. Inntil i dag trodde jeg at pc og datautstyr også måtte inngå i disse stakkarslige 11 kiloene, men på magisk vis får vi ta med oss en bonushåndbagasje! Jeg blir allikevel svett av tanken på å ferdigstille dette storstilte og problematiske prosjektet.

Pakking er en vitenskap. Ære være den som driver med logistikk, og som er god på det!

Neglspretten bortebryggeris gryende morgen

Siden jeg skal bort fra nesten absolutt alt og alle, og ha såpass lite å sysle med at kjedsomheten teoretisk sett truer, har jeg lett med lykt og lupe etter en egnet hobby i det som etter hvert blir høst- og vintermørket. Kriteriene har ikke vært særskilt spesifikke, så da det eneste viktige var å lære seg noe nytt, som samtidig til fordel kunne være både nyttig og gøy, falt valget ganske enkelt på ølbrygging. 

Med knappe tre uker til avreise, er tiden nå inne for å gjøre de viktige forberedelsene som skal til for å kunne sette opp et akkurat passelig mikrobryggeri som uten tvil vil bli verdens sydligste norske bryggeri. De viktige forberedelsene har i all hovedsak gått i å gå bananas inne på bryggselv.no med god hjelp av Kjetil, samt planlegge hvor tørst man skal være det neste året på vegne av meg selv og resten av overvintringsteamet på Troll. 

Bestillingsliste som skal bli mørketidas store glede sørpå

I tillegg får jeg en aldri så liten intro til brygging med koking og mesking og vasking og alt som skal til i skrivende stund.

Ølbrygging minner foreløpig mest om grautkoking

Alle har sin viktige oppgave og alle får delta.

Ølbrygging er faktisk en ganske alvorlig sak. Her rett før humle skal tilsettes. (Bildene av gugga dette 'brygget' da ble lar seg ikke internettifisere.)