Pingvinbekjentskap, skattejakt og et fly som ikke har hastverk

Dimmelenka har nå blitt til en eneste enslig kule som lover at i morgen er siste dag av mitt 13 måneder lange opphold i Antarktis. Det er egentlig på tide å oppsummere året og takke for seg, men siden rutetidene i Antarktis virker å være mer villedende enn veiledende, har jeg tro på at det fortsatt er mange opplevelser igjen før jeg setter endelig punktum. Mye tydet allerede forrige helg på at våre dager her var talte da de nye overvintrerne gjorde stor stas på oss med avslutningsfest. Så staslig var det at vi ikke bare ble vartet opp med førsteklasses festmat, men til alle overmål fikk vi e-posthilsen fra Kongen og videohilsener fra kjente og kjære, og et par statsråder, som ga oss en visshet om at vi er så privilegerte at selv justisministeren er misunnelig på oss. Og avslutningsfest er jo et hint, for helt prinsipielt antyder at det er på tide å pelle seg hjem. Men så lenge det ikke kommer noe fly blir vi værende. Og dagene er unektelig begivenhetsrike, så jeg regner med at det fortsatt er mye å skrive hjem om før det kommer et fly og henter oss.

En flott middag for en flott gjeng! Foto: Ørjan Karlsen

En aldri så liten smugtitt inn på kjøkkenet

Forrige uke gikk turen til kysten for å fortsette der vi slapp i fjor. Forrige sesong ble avsluttet med forsinkelser, et forrykende uvær og havarier som perler på en snor, så enden på visa var at det ble satt igjen noen containere nede på shelfen. Noen ble satt i et planlagt depot et stykke fra iskanten, mens andre ble uforskyldt forlatt ved iskanten, til glede for erobrerne og til ikke fullt så stor glede for containereierne som nå har mistet råderetten over godset. Helt personlig ble ikke jeg og mine følgesvenner nevneverdig plaget av pingvinenes inntog. Skal jeg være ærlig var det ganske stas å få hilse på fem merkelige skapninger som vi nå er på fornavn med.

Kongen på haugen

Man kan jo spørre seg om dette virkelig er den beste hekkeplassen langs Dronning Maud Lands kyst

Foruten å drive med fugletemming, gikk dagene i all hovedsak med til å kjøre vogntog. Tomgods ned og tunggods opp. Prinsessa hadde rundt 30 tonn på bagasjebrettet, så at jeg skal kunne bli lastebilsjåfør når jeg kommer hjem, er hevet over enhver tvil. Dagene på transport er lange, men fine og et perfekt avslutningsoppdrag sammen med teamet jeg har overvintret med.

Det trente øye vil legge merke til at Prinsessa (altså tråkkemaskina) er pyntet til fest. For det ikke fullt så godt trente øye kan jeg gi et lite hint: Thomas hadde blant annet med prinsesseshades, rattpynt og tiara. Foto: Ida Elen Asklund

Drivstoffyllepause

Ida gjør seg klar for hengslingssonen. Selen er på og GoPro rigges på skjæret.

Hengslingssonen (sprekkområdet) gjør kjøringen litt mer interessant med svinger og greier

Typisk utsikt gjennom ruta i hengslingssonen hvor sprekkene er fylt igjen med snø og merket godt

Ida prøver lykken som syklist det siste stykket ned mot iskanten

Gjett om Per Morten har sett pingviner!

Det jobbes for fullt med å omorganisere lasten

Hverdagsliv i Antarktis

Jeg gir steiner til Pingu og vi blir riktig så gode venner. Foto: Per Morten Aarak

Usikker på hvem som betrakter hvem

Det er ingen liten jobb å grave fram overvintringscontainerne for å gjøre dem tilgjengelige for sidelasteren

Vegard laster lasten

Per Morten demonstrerer hvor dype spor det ble etter at jeg akkurat har dratt fram en 24 m3 dieselcontainer

Velfortjent avslapping i sola etter en lang dag på jobb

Godt å strekke litt på beina i pausene fra all kjøringen

Hjemme på Troll har dagene, som vanlig, vært alt utenom det vanlige. Det har vært godt vær og jeg har hatt mange gode grunner til å utføre ulike utendørsoppdrag i ulike sjangre. Kunnskapsoverføring er jo en slager, men jeg har også vært på skattejakt etter vrakgods fra vinterens herjinger og fått gleden av å være med på å gi Vassdalsbua en ansiktsløftning.

Per Morten og Alf i full sving med malekostene

Vinduet er akkurat bytta, Vassdalsbua males utvendig og får oppgradering på det elektriske anlegget innvendig

På vei ned i vindgropa ved Klovningen i håp om å finne den bortkomne containeren

Et veldig spesielt sted, men bomtur er det i forhold til containerfunn

Vi undersøker den containeren vi tidligere har lokalisert. Jeg feller noen tårer for trepingvinene som ikke lenger fins i containeren, mens Mats-Ola funderer på hvordan vi skal få den opp og hjem

Mange spør om jeg er klar til å dra herifra, og det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på. Jeg gleder meg enormt til å komme hjem, men tanken på å reise fra denne forunderlige plassen er ikke udelt positiv. At overvintringen er slutt har begynt å synke inn, men om jeg er helt klar til å reise uten å se meg tilbake er jeg ikke så sikker på.

I skrivende stund driver jeg egentlig og pakker om kapp med Ida, så jeg får kanskje bruke resten av natta på det, for å være klar til alt det morsomme jeg har i vente de par-tre siste dagene her sørpå.

Personlig rekord i fjelltur (og antall selfies på en dag)

I går brukte Per Morten og jeg dagen til å ta et grundig farvel med den trollske fjellheimen.

Gjennom vinteren gikk vi mang en tur i ring på isen med hodelykt i stummende mørke og i bitende kulde. Vi snakket ikke alltid så mye, men nok til å komme på et utall idiotiske ideer. Én av ideene endte med at vi i går la ut på en tur som skulle ta 20 timer.

Ideen gikk i korte trekk ut på at vi skulle bestige alle Trolls Topp 10-topper på under et døgn ved å gå hele veien fra Troll og tilbake igjen. Så vidt oss bekjent er det ingen som tidligere har tatt denne turen, og det har jeg funnet ut at har sin gode grunn.

Kart og tracking stemmer ikke 100 % overens, men tegninga er klar. Langturen var totalt ca 50 km og 3500 høydemeter!

Alle toppene har sin sjarm og er vel verdt turen, men jeg skal ikke benekte at det totalt sett ble litt i meste laget av løs stein og grus siden det er det fjellene her er best på, og at returen fra den siste toppen, som ligger en drøy mil unna, ble ulidelig lang. Men med strålende vær, godt selskap, et enestående supportteam og i skrivende stund avtagende utmattelse kan jeg ikke si annet enn at det var en fabelaktig tur!

Klokka er seks og vi labber avgårde med friskt mot. Ida er med som los i starten siden hun har verdensrekord i de to første toppene

Nonshøgda - 1 av 10

Ida viser vei mot Sofietoppen

Sofietoppen - 2 av 10

Idas (uoffisielle) tur nummer 100 på Sofietoppen!

Lett i steget på vei mot Trollkammen. I bakgrunnen kan vi se Sesseggen og Jutulhogget som er turens to siste topper - og dit er det langt!

Det viser seg at det skal bli hardt å huske å ta toppbilder. På Trollhaugen - 5 av 10 kommer vi på at vi glemte bildet på Trollveikja - 4 av 10 som er langt i det fjerne og ca der Per Morten peker

På vei ned fra Trollhaugen. Vi har skrevet oss inn på halvparten av toppene, men turen er ennå langt fra halvgått

Ida stiller opp med servicestasjon på isen hvor vi får påfyll og frakt av sekkene over isen

På vei mot Klovningen...

...hvor vi igjen møter Ida som bidrar med service og losvirksomhet

Klovningen - 6 av 10

Grjotfjellet er neste i rekka. Ida glemte sekken nede og tar jakka til hjelp for å nå også være sherpa

De tekniske stoppene blir flere etter hvert som tiden går. Skoene til Per Morten går nok sin siste tur og det samme gjelder forhåpentligvis også capsen.

Grjotfjellet - 7 av 10

På vei opp til Volkon, som er ett av to fjell over 2000 meter og det bratteste fjellet på turen

Vi har kommet til cruxet og er straks oppe på platået

Oppe på platået ser vi igjen Jutulhogget som er turens finalefjell - fortsatt drøyt langt unna

Volkonskogo Gora - 8 av 10

Turen ned fra Volkon er en prøvelse i bratt terreng med mye løs grus

Endelig nede i Vassdalen møter en ny utfordring oss: Sørjoen, områdets eneste, men veldig sultne rovfugl

Nok en gang må Per Morten vise hvor vi har vært: Sesseggen - 9 av 10

Nå gjenstår to lange strekk på isen for å komme til Jutulhogget og så hjem. I starten er det godt å gå flatt, men også det skal bli tungt ut i de små timer

Ida og Knut Ole venter på oss med middag, påfyll i sekkene og tørre, rene sokker

Flere forsterkninger. Her er Ken på femhjulingen sin.

Per Morten overbeviser om at det fortsatt går lett som en lek i starten på stigningen opp mot Jutulhogget

Ken og Knut Ole gjør en god jobb som harer

Per Morten er ikke lenger like overbevisende, men det siger oppover mot siste topp

Knut Ole på sin første tur på Jutulhogget

Vi er nesten oppe. Det meste av stigning er unnagjort!

Klokka 21 skriver vi oss inn på Jutulhogget, 15 timer etter start. Foto: Ken Pedersen

Jutulhogget - 10 av 10

Nå går det nedover med det meste. Her er jeg ganske sikker på at jeg irriterer meg over at bakken ikke er snødekt og jeg har ski på beina, og ikke minst at kroppen begynner å klage på behandlingen. Foto: Knut Ole Strysse

Jutulhogget i bakgrunnen, eller Buddamagen blant kjentfolk, med sin 800 meter høye klippevegg. Ganglaget sier det meste om hvor sakte fjellene i det fjerne blir mindre. Foto: Knut Ole Strysse

Smått om sen kommer vi oss videre, og med 'no milk today' på hjernen kommer Troll til syne. Foto: Knut Ole Strysse

Den siste bakken mot Troll tas i miniklyv. Foto: Knut Ole Strysse

Tromsømasta er passert og vi er nesten hjemme! Motivasjon til tross går det nok ikke fortere enn 3 km/t. Foto: Ida Elen Asklund

20 timer har gått, vi har hatt en nydelig tur, er dønn slitne og tilsvarende fornøyde. Foto: Ida Elen Asklund

Dagens siste selfie med heiagjengen vår