Av og til hjelper det ikke hva man mener og tenker om seg selv og sin egen helse. Og det har jeg et rykende ferskt, selvopplevd eksempel på. Jeg er, strengt tatt, av typen som føler meg heldig som har god helse, og som i utgangspunktet tror at jeg kan plasseres i gruppen frisk og sunn ungdom.
Og det er vel og bra det. Men det hjelper fint lite om man har lyst til å bli statlig ansatt og det kreves full screening av legemet, som viser seg å ha defekter. Jeg bør vel legge til at jobben det er snakk om er i særdeles grisgrendte strøk. Men poenget er at min ikke ubegrunnede legeskrekk fikk en ny vår, og legestanden nylig satte en nesten uhåndterlig støkk i meg.
Litt usikker på når jeg først ble oppmerksom på denne legeskrekken, men jeg må ærlig innrømme at det å dra til legen er et gjøremål som står ganske lavt i kurs hos meg. Nå har jeg riktignok blitt reparert av dyktige leger mer enn én gang, og det er jeg evig takknemmelig for. Likevel har jeg det friskt i minne at fastlegen min sa, etter mange års unnvikelse, at jeg ikke måtte gå på ski. Jeg kunne svømme! Sånt er skremmende. Det ble vårt første og siste møte. Jeg byttet fastlege.
Men tilbake til den historien jeg egentlig prøver å fortelle her. Jeg måtte altså sjekkes utenpå og inni, og på alle tenkelige måter for å bli ansatt av den norske stat, og ble til min store forskrekkelse funnet ubrukelig!
Skulle tro Norge hadde nok pasienter, men jeg som gikk frisk inn, kom syk ut, og tung til sinns. En mer ubrukelig legevisitt kan umulig eksistere.
Beskjeden om det ukurrante funnet og følgelige konsekvens traff meg som en knyttneve i magen og en flat hånd i ansiktet med stor kraft. Jeg hadde en uavklart, unormal lungefunksjon som ikke var forenelig med å sende meg til Antarktis, som nå har vært planen en stund. Ferdig. Ingen ankepunkt. Ingenting å gjøre noe med. Jeg fikk ikke jobbe for Polarinstituttet allikevel. Jeg satt ute i Nordsjøen og var mildt sagt fortvilet. Maktesløs.
Det finnes selvfølgelig verre tilstander og verre beskjeder å få, men å glede seg over å ikke være alvorlig syk ble for meg en umulig oppgave som fullkomment symptomfri. Som min gode venn Anders sa det så fint, med meg om bord: Eg e i water, men verden e et gammelt hus. Så hva gjør man da, når verden går på tverke?
For å gjøre en lang historie noe kortere, stilte en kollega meg følgende spørsmål: Åssn tar du det'a? Tar du det som en mann? ..Eller tar du det som en kvinne? -Skal du fighte?
Og det skulle jeg! Jeg satte himmel og jord i bevegelse, og ble utredet i en fei takket være gode tips, gode kontakter og stor velvilje og høyt verdsatt spesialkompetanse på St.Olavs!
På fredag tok jeg siste og avgjørende test som påviste at lungeskavanken min var noe så sørgelig som selvpåført, gjennom overdreven innpusting av kald luft. Men astmaen var borte. Jeg hadde hatt astma i en uke, og det var lenge nok det. Aldri før har jeg vært så glad over å ikke ha astma. Kjenn på det selv, alle dere som leser dette og er astmafri eller ikke har en annen vilkårlig tilstand eller sykdom. Klarer dere å glede dere tilstrekkelig over det til å ikke bare få lyst til å danse midt i gata, men faktisk gjøre det?
Ikke så overraskende kanskje?
Min nå avklarte lungeobstruksjon, som slett ikke er noe å skryte av, er, uten at jeg skal gå inn på det medisinke, heldigvis ikke verre enn at jeg på fredag fikk grønt flagg til å reise til det virkelige Syden hvor jeg skal jobbe som forskningstekniker på Troll i Dronning Mauds land fra november av!
Og som bonus slipper jeg å melde meg inn i Norges Astma- og Allergiforbund, selv om jeg har pådratt meg en noe unødvendig katte- og burotallergi i denne prosessen. Symptomfri, den og, så da tvilholder jeg på status som ikke-allergiker inntil videre.
Nå har jeg akkurat landet på Svalbard, og skal om få timer møte de fem andre jeg skal overvintre med. De skal være mine kollegaer, nærmeste og eneste naboer, bestevenner, familiesubstitutt, tur- og treningskompiser, syforening, støttekontakter, mine alt! Dere kan jo gjette om jeg er spent!
