Onsdag

Flysimulatoren bærer tydelig preg av dagens strabaser etter første gangs bruk

Onsdag og midtuke, og i utgangspunktet en helt normal dag. Som jeg kanskje allerede har klart å gi inntrykk av, finnes det egentlig ikke helt normale dager her, og i dag var intet unntak. 

Pilten står i beredskap ved flymottak

Kanadisk, modifisert DC3

Antenneutstyr og annet snacks hentes ut på få minutter før flyet fortsetter på ferden til tyskerne

Dagen startet med brannteori, før et kanadisk fly gjorde en touch-and-og-manøver på flystripa for levere diverse sårt trengte remedier til KSAT. Timet og tilrettelagt, ble resten av dagen brukt til alvorspreget opplæring av brannbilen i form av lek og moro, siden vi allikevel var ute og luftet den. Opplæringen, som seg hør og bør, besto av mye søl med vann, sirener og blålys, simulert slukking av brann i et liksomfly og øvelseskjøring på blåisen. Heldigvis er jeg ikke utlært i faget, så da kan jeg bare glede meg til neste harde treningsøkt.

Ida jobber også i vegvesenet og reparerer flyplassveien

Rørlegger Per-Morten sørger for vanntilførsel

..og moroa er i gang

Foto: Per Morten Aarak

Vår splitter nye flysimulator

..og sånn gikk dagen

Mandag

Norsk institutt for luftforsknings målestasjon ved Trollhaugen

Jeg har aldri møtt noen som har proklamert at mandag er den beste dagen i uka. Det er jeg temmelig sikker på, for det ville jeg husket. Mandager er ikke så digge, spesielt ikke hvis de etterfølger en helg. I dag har det vært mandag hele dagen, fra morgen til kveld. Det var det egentlig i går også. Og dagen før der. Arbeidsdagene er 12 timer til ende, men sånn er det her. I alle fall i et par uker til. Men misforstå meg ikke, jeg har opplevd verre mandager, med  enorm margin, og må vel egentlig innrømme at dagen i dag har stort sett vært ganske fin, den. Men best i uka? Neppe. Det ligger ikke i mandagens natur.

Stolleken i Vesla. NILU-gutta lurer på hvor det blir av sjåføren, som stort sett alltid er den siste som tar plass.

Hver mandag skal jeg fange luft på flaske. Fin lab dette!

Men her i sør er mandagen annerledes. Den er viet til NILU, som betyr at jeg får en tur med Vesla opp på haugen i bakgården, kalt Montebello blant de største luftmålefansene. Oppe på høyden står stasjonen som monitorerer luftkvaliteten i verdens reneste miljø med alle sine fintfølende instrumenter. Det er et fint tilfluktssted, men du går ikke dit upåaktet hen. Ta CO2-måleren som eksempel. Den har så lite input i vanlig drift at hvis det kommer et menneske snikende, er utslagene faktisk ganske store. Men menneskeforurensning til tross, dette vil være mitt arbeidssted hver mandag så lenge jeg er her, og oppgaven min er å holde sjappa i sjakk. 

Luftprøve på gigaflaske tas to ganger årlig. Neste gang skal jeg gjøre det alene, så nå gjelder det å huske alt jeg har lært i dag i seks måneder.

Flaska settes i en beholder med flytende nitrogen for å lage undertrykk i flaska slik at luft trekkes inn. Lufta lagres i NILUs luftarkiv som kan bli nyttig med tiden, når nye klimaspørsmål dukker opp og man lurer på hvordan luftsammensetningen var den gang da.

Overskudd av nitrogen etter endt prøvetaking

 

Are Jr. skal holde motet mitt oppe når nettene blir lange og kulda setter inn oppe på haugen. Nei, det finnes ikke grenser for hva folk drasser med seg til utkantnorge og forbi.

Etter rundt tre måneder her vil jeg hevde at instrumentene er temmelig selvgående og greie å ha med å gjøre, så lenge de får litt ukentlig omsorg. Men her, som overalt ellers, finnes det unntak. Noen av instrumentene har sterk personlighet og merkelige fakter som jeg skal få bryne meg på gjennom vinteren. Jeg gleder meg ikke til ting går i stykker, men holdningen min akkurat nå er at det heller blir krydder i hverdagen enn en pest og en plage. Det er mye gøy å skru på her!

En trofast traver som ennå ikke har gjort noe ut av seg. Alt den krever er ukentlig filterbytte og nye prøveglass.

Kvikksølvmåleren er det instrumentet jeg har knyttet best bekjentskap med til nå. Ingenting tyder på at det blir mindre bonding i tiden som kommer.

Denne karen brukte tre uker på å komme seg etter filterbyttet, og har nylig kommet seg på rett kjøl.

Hvorfor NILU har valgt mandagen, kan jeg ikke fortelle dere, men jeg tror de håper på at det skal bli min nye favorittdag.

Uslåelig utsikt fra Montebellos tak

Da Kongen kom til Troll

Foto: Einar Johansen

Det finnes ikke grenser for hva man blir satt til, bare man er langt nok hjemmefra. Det å fikse telefonsentralen som står i sju stein, bruke beltevogner som døråpnere, klatre i satellittantenner av ymse årsaker eller ta ned et fly, er sånt jeg putter i kategorien normale utfordringer. Noe ganske annet er å skulle være vertinne for Kongen, statsråder og annet fint folk, og stå foran et kamera i innspillingsmodus, som man vet lett kan bli til bilder som vises på riksdekkende TV. Det er noe jeg ville kategorisert som et umulig oppdrag. Men av og til er man altså så langt hjemmefra at man ikke kan gjemme seg, og havner midt i sirkusmanesjen.

 

Kongens fly går inn for landing på Troll Airfield. Foto: Einar Johansen

Jeg dirigerer flyet med kongefølget etter beste evne. Foto: Einar Johansen

Troll forskningsstasjon har hatt staselig besøk to dager til ende med full rulle fra tidlig morgen til langt på natt. Og hvis jeg ikke skal overdrive, og kun forholde meg til det gjestene skrev i stasjonens gjestebok, kan jeg skryte av at oppholdet var intet dårligere enn fantastisk. Det vil jeg si meg fornøyd med.

Her er alle samlet, Trollfolk så vel som besøkende. Foto: Tore Meek

 

Å ha et slikt oppbud til gårds er utrolig stas, og det var en artig gjeng! Stemningen var på topp og det virket som alle følte de tok del i et eventyr, eller kanskje en fabel. Sånn var det også for meg. Dette besøket var høyst ekstraordinært og egentlig ikke til å tro. Nå som jeg har senket skuldrene, klarer jeg ikke helt å forstå hva det var som var så stressende, men når det venter en mulighet til å tråkke i salaten rundt ethvert hjørne, må det bare bli slitsomt. Jeg har nesten også glemt hvor travelt det var. Under den første middagen satt jeg ved siden av Kongen, og jeg tenker at det er få ganger man skal være så fin som akkurat da. Dessverre var tidsplanen så stram at jeg knapt rakk å dra en børste gjennom håret etter en full dag med lue, sminken ble nedprioritert og smykket liggende i lomma. Etter endt besøk, da kongeflyet var så langt avgårde at vi kunne trappe ned flyberedskapen, var jeg så utslitt at jeg neppe kunne gjort rede for meg selv.

NRK er med opp i sida på skibakken. Ikke rart de er fornøyde, de som får stå bak kameraet.

Media er én ting. Det man lirer av seg, og fakter man har på utstilling, digitaliserer seg og blir i verste fall en del av evigheten. Det er rimelig skummelt og overraskende energitappende. 

Til og med journalistene ble slitne tilslutt.

En annen ting er tekkelig oppførsel. Jeg hadde for eksempel planer om å ikke kalle Kongen du. Det gikk bra mange ganger, men på langt nær alle. Heldigvis gikk det omtrent like dårlig for alle de andre som heller ikke er vant til å omgås kongelige. Men, helt ærlig, så tror jeg ikke det hadde så mye å si, i likhet med alle de andre uhøytidelige scenene vi klarte å stelle i stand. Jeg håper, og våger nesten å tro, at Kongen så sjarmen i oss polartullinger som fjollet rundt og gjorde som best vi kunne.

Overvintringsteamet sammen med H. M. Kongen. Foto: Tore Meek

Jeg husker jo godt da Kong Olav døde, og vi skulle få en ny konge. Det jeg husker best, foruten at skolen arrangerte minnestund, er at alle snakket om hvor store sko den nye kongen hadde å fylle. Kong Olav var særdeles populær, jordnær og folkekjær, som i de fleste land er helt utenkelige egenskaper hos rojale. Jeg har egentlig ingen forutsetning for å vite hvordan Kong Olav var, men jeg er brennsikker på at kongen vår har fylt sin fars sko til det fulle. Hans humoristiske sans overgikk alle forventninger, og det var virkelig koselig å ha ham på besøk. Den atmosfæren han skapte var unik. Så fort stemningen ble litt for stiv, stunden for alvorlig eller folk ble usikre slo han av en spøk. Stemningen ble lett, og så vidt jeg klarte å bedømme ble det et meget verdig 10-årsjubileum for Troll.

Her har jeg akkurat mottatt gaven fra Kongen, som kom rimelig bardust på meg. Ikledd ulltrøye og luesveis er iscenesettelsen perfekt for en takketale tatt på sparket med Kongen, statsrådene og resten av fiffen tilstede. Til alle overmål kom Kongen meg til unnsetning, og ga meg den perfekte utgang, da jeg ikke hadde mer jeg skulle sagt og lurte på hvordan jeg i alle dager skulle avslutte seansen: ‘Det er som med barnebarna: Hyggelig når de kommer, og godt når de drar’. Foto: Ulf-Gunnar Samuelsen