Mandag

Norsk institutt for luftforsknings målestasjon ved Trollhaugen

Jeg har aldri møtt noen som har proklamert at mandag er den beste dagen i uka. Det er jeg temmelig sikker på, for det ville jeg husket. Mandager er ikke så digge, spesielt ikke hvis de etterfølger en helg. I dag har det vært mandag hele dagen, fra morgen til kveld. Det var det egentlig i går også. Og dagen før der. Arbeidsdagene er 12 timer til ende, men sånn er det her. I alle fall i et par uker til. Men misforstå meg ikke, jeg har opplevd verre mandager, med  enorm margin, og må vel egentlig innrømme at dagen i dag har stort sett vært ganske fin, den. Men best i uka? Neppe. Det ligger ikke i mandagens natur.

Stolleken i Vesla. NILU-gutta lurer på hvor det blir av sjåføren, som stort sett alltid er den siste som tar plass.

Hver mandag skal jeg fange luft på flaske. Fin lab dette!

Men her i sør er mandagen annerledes. Den er viet til NILU, som betyr at jeg får en tur med Vesla opp på haugen i bakgården, kalt Montebello blant de største luftmålefansene. Oppe på høyden står stasjonen som monitorerer luftkvaliteten i verdens reneste miljø med alle sine fintfølende instrumenter. Det er et fint tilfluktssted, men du går ikke dit upåaktet hen. Ta CO2-måleren som eksempel. Den har så lite input i vanlig drift at hvis det kommer et menneske snikende, er utslagene faktisk ganske store. Men menneskeforurensning til tross, dette vil være mitt arbeidssted hver mandag så lenge jeg er her, og oppgaven min er å holde sjappa i sjakk. 

Luftprøve på gigaflaske tas to ganger årlig. Neste gang skal jeg gjøre det alene, så nå gjelder det å huske alt jeg har lært i dag i seks måneder.

Flaska settes i en beholder med flytende nitrogen for å lage undertrykk i flaska slik at luft trekkes inn. Lufta lagres i NILUs luftarkiv som kan bli nyttig med tiden, når nye klimaspørsmål dukker opp og man lurer på hvordan luftsammensetningen var den gang da.

Overskudd av nitrogen etter endt prøvetaking

 

Are Jr. skal holde motet mitt oppe når nettene blir lange og kulda setter inn oppe på haugen. Nei, det finnes ikke grenser for hva folk drasser med seg til utkantnorge og forbi.

Etter rundt tre måneder her vil jeg hevde at instrumentene er temmelig selvgående og greie å ha med å gjøre, så lenge de får litt ukentlig omsorg. Men her, som overalt ellers, finnes det unntak. Noen av instrumentene har sterk personlighet og merkelige fakter som jeg skal få bryne meg på gjennom vinteren. Jeg gleder meg ikke til ting går i stykker, men holdningen min akkurat nå er at det heller blir krydder i hverdagen enn en pest og en plage. Det er mye gøy å skru på her!

En trofast traver som ennå ikke har gjort noe ut av seg. Alt den krever er ukentlig filterbytte og nye prøveglass.

Kvikksølvmåleren er det instrumentet jeg har knyttet best bekjentskap med til nå. Ingenting tyder på at det blir mindre bonding i tiden som kommer.

Denne karen brukte tre uker på å komme seg etter filterbyttet, og har nylig kommet seg på rett kjøl.

Hvorfor NILU har valgt mandagen, kan jeg ikke fortelle dere, men jeg tror de håper på at det skal bli min nye favorittdag.

Uslåelig utsikt fra Montebellos tak