Siste tur ut - kaffegrut

Nå er det like før Nordsjøvisa mi er ferdig sunget for denne gang. Om få timer ryker jeg på land uten å ane om jeg noen sinne kommer ut hit igjen.

Var ute og inspiserte helidekket i morgentimene, og det er ingenting som tyder på at det ikke er flyvær i dag.

En merkverdig følelse på mange måter, for den sedvanlige og herlige nå-sier-de-at-jeg-har-gjort-meg-fortjent-til-langfri-følelsen er selvfølgelig påtrengende, men samtidig var det med et visst vemod jeg tømte transittskapet mitt og fylt snippesken til randen. Jeg er klar til å reise, men kommer nok til å se meg tilbake. Det har vært ei artig tid her på Kvitebjørn, i et prosjekt der det til tider har vært mye armer og bein, et forrykende tempo (i den grad man kan si det om noe som helst som foregår offshore) og et hav av arbeidsoppgaver som har blitt til en håndfull. Prosjektet er straks over, og min stilling blir demobilisert i dag, så timinga for permisjonen er upåklagelig.

Men én ting er allikevel beklagelig. Og det er at folket jeg har jobbet med, som har vært den viktigste delen av hverdagen her ute, nå blir spredt for alle vinder. Noen blir værende, nye prosjekter venter på noen, og nye bransjer venter på andre. For det er, som kjent, ikke gode tider i oljebransjen nå om dagen. Så timinga mi er det som sagt lite å si på når jeg nå elegant sklir over til klimaforkjemperbransjen.

Valemon (med flotellvedheng), som akkurat har koblet seg opp mot Kvitebjørn og skapt mye arbeid, skimtes i det fjerne. Foto: Steinar Nilsen

Min hensikt er riktignok bare å ta en liten pause fra dagens virke, men hvordan min verden ser ut når engasjementet mitt hos Norsk Polarinstitutt er over, og jeg er klar for å tines og tilvendes sivilisasjonen igjen, er det vel få som er villige til å sette penger på. Tidevannet i bransjen er én ting. Har jeg i det hele tatt en jobb å komme tilbake til? Og hvis jeg har det, får jeg fortsette å reise offshore? En helt annen ting er om jeg med glede vil vende meg bort fra klimaforskningen og finne korteste vei tilbake, og fortsette å bidra til å få pumpet opp mer av vårt alles kjære, sorte gull? Her tror jeg nesten jeg må si at fortsettelse følger i 2016…

Inntil videre tror jeg bare jeg skal prøve å leve hver dag til det fulle og omfavne det livet har å by på! Ja, også må jeg pakke til Antarktis, da. Og selge bilen. Og rydde hjemme. Men det blir bare innimellom alle de viktige tingene.

Det jeg husker at jeg har glemt

Det er rart hvordan man glemmer, selv de enkleste ting, selv ting man har bestemt seg for å ikke glemme. For meg gjelder det noe så trivielt som å huske forskjellen på fem og to uker. Og da snakker jeg selvfølgelig bare om det jeg husker at jeg har glemt.

Sist onsdag hadde jeg vært offshore i én uke, og måtte stå igjen og se langt etter gjengen som fikk reise hjem. Man skulle tro jeg visste bedre enn som så. Jeg hadde jo bestemt meg for å ikke glemme hvor kort to uker er, mens jeg enda var vant til å jobbe fem uker i strekk på båt. Men det har altså ikke gått så bra med denne ikke-glemmingen, for det var ingen tvil om at jeg hadde ‘en hel uke igjen’ og ikke ‘bare en uke igjen’ av turen. Enn å være så glemsk!

Heldigvis har det gått et par dager siden det, så nå er det bare en helg og noen dager, som vanligvis ikke telles med, igjen før jeg slipper fri. Jeg innser når jeg skriver dette, at to uker egentlig er ganske kort, så jeg skal prøve å huske det til neste gang jeg er midt-turs og har fått en forvrengt forestilling av konseptet ‘tid’.

Så med en helg, som egentlig ikke er helg, og et par dager som ikke telles igjen, skal nok tiden gå fort med alt som foregår her ute. Og før jeg vet ordet av det er det jeg som sitter på helikopteret som durer inn mot land, og er klar for mitt neste eventyr!
 

Picknic på Kvitebjørns helidekk forrige helg

Selv kontorfolket lures ut når det lokkes med boller og is 

Minisommerferie i tre-kaffen

Stille mellom stormene

En fin-fin dag på jobben

Nordsjøen er ikke kjent for sine milde vinder og smilende sol, og det med rette. Været er ofte stritt her ute, og denne vinteren har vist hva den er god for. Men i dag holdt vinden pusten mens kong Neptun seg tok fri fra røringa i havet. Bildene viser riktignok en værvimpel som står rett ut, men den må være laget av veldig lett materiale for det var utvilsomt slik det føltes. Eller hva kan vel jeg si om det? Denne turen har jeg stort sett sittet inne og slitt kontorstolen.

Dagens happening krevde trykkløst anlegg, så da kom også fakling på dagsorden 

Men like full, i dag blåste det ikke nevneverdig og det gikk an å få gjort unna værkritisk arbeid vi har ventet lenge på. Det var vind i orkan styrke i natt, og det skal ikke bli stort bedre til natta igjen, så det lille vinduet var kjærkomment. 

Plattformsjef og byggeleder ser til at det hele går rett for seg

Det ville jeg også, så jeg klatret opp til dem og holdt dem med selskap

Det kritiske løftet gikk ut på å få siste seksjon av eksosrøret på plass. Det gikk fint som bare det. Det gikk på 1-2-3

Ingenting å si på dimensjonene

I kveld venter uværet igjen. Men på fast installasjon er det ingen sak, for det er bare så vidt man kjenner bevegelse selv om stormen pisker. Problemet med å være på denne saken i storm, er at plattformens innvendige utforming minner fortsatt såpass mye om en båt, at jeg sliter med å sette fra meg ting ukritisk, og bare godta at sjøsikring ikke er nødvendig. Rart med det. Årene på båt har satt et visst preg. Miljøskadet ville vel noen kalt det. Men det kan være det samme. Jeg tjorer fast det som tjores fast må.

Meg og de søtti sjørøverne

Og så var jeg ute igjen, langt til havs. Det er her de strie dagene i livet mitt skal være. Det er dette som er hverdagen min. Sammen med en mannsterk gjeng, bokstavelig talt. Ekte sjørøvere er de vel kanskje ikke, men de er i samme bransje.

Et siste glimt av Kvitebjørn fra Floatel Superior før demobilisering, rett etter autolift på gangbrua 

Jeg har jobbet på Kvitebjørn i trekvart år, men dette er min første tur med kontor- og køyeplass på plattformen. Tidligere har jeg bodd på Floatel Superior, og så å si kun vært utendørs på Kvitebjørn. Så de første dagene har jeg brukt til å bli kjent med mitt nye andre-hjem. 

I dag testet vi livbåtene, som byr på dårlig bevertning og kummerlige forhold

Men tilbake til mine kjære samboere her ute. Hadde tenkt å finne statistikk på hvem de er, type alder og kjønn, men så langt har jeg ikke kommet. Anslagvis vil jeg påstå at den gjennomsnittlige Kvitebjørnborger er en mann på sub 50 som ikke er spesielt opptatt av kvinnekamp og den slags. Jeg kunne skrytt på meg å være spent på hvordan de hadde tenkt å feire kvinnedagen her ute, men det ville kun vært skryt. For jeg er ikke veldig overrasket over at ingen vil gå i tog. Selv om det jo måtte vært ypperlig lørdagsunderholdning, ble jeg møtt med latter. Makan!

Quizmaster i full sving med å lage lørdagsunderholdning

Rosa overskrift... Hvem kan ha vært på ferde?

Som et NB tilslutt må jeg nesten røpe at jeg glimtet hvertfall ett spørsmål relatert til dagen. Det er da noe!