Kontraster og tidsklemme

Det er ikke alltid like lett å prioritere denne bloggingen. Det skorter ikke på historier, så det er ikke fordi jeg ikke opplever noe at blogginnleggene kommer spredt. Problemet er at denne så mye omtalte tidsklemma også har funnet veien hit. Til 70 grader sør og forbi. Ja, forstå det den som kan!

Tilsynelatende hastverk

Men forståelse er ikke så viktig. Jeg kan heller fortelle litt om hva tiden går med til når jeg sitter foran skjermen og klimprer på tastaturet for å meddele hva som har vært i gjære den seneste tiden.

Det morsomste er jo å starte med de ferskeste nyhetene, som er at Troll Station har fått en ny vår, selv om det å pynte på brakkebyen ikke er så morsomt i seg. Pussingen og flikkingen er til ære for Hans Kongelig Høyhet og hans kvinner og menn som står på trappene om kort tid. Det er ikke mangel på detaljplanlegging eller perfeksjonering, i den grad det er mulig, med et slikt gjesteoppbud. Så arbeidsdagene har kommet og gått, og fylt opp tiden før jeg har fått sukk for meg. 

Trolls nyankomne stolthet

Alt skal være rent og pent til kongebesøket. Ida fletter håret til MOF'en og Tommy vasker klær

Grundig rengjøring av stampen som skal stå til pynt de kommende dagene

Blekkulfaksjon under kraftstasjonen

Deponering av oljefat fylt med ulumskheter

Og oppe i alt det andre ståheiet har snøpetrellene fått kyllinger som jeg flittig har telt

Det har heller ikke vært fritt for kjøkkentjeneste. Dette er den flotteste kaken jeg har pyntet i hele år, til Trygve som fylte år (-ha! Det rimte.)

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg ikke har vært i veien for kokkene i det siste. Her lager jeg is i samarbeid med Chris med den sprett nye nitrogenen vi har produsert.

Mens de fleste er opptatt av hvilke stoler som skal settes hvor, om man skal bukke eller neie, eller om gardinene må strykes eller ikke, jobber KSAT målrettet med å kle på antennene sine

En naken antenne titter frem

Den nybygde radomen løftes på

Og straks ser ikke denne antenna dagens lys på en stund

Så da er det lille som blir igjen av døgnet kjærkommen fritid. En tid jeg tar alvorlig, og vier lite av til søvn. Men om man først skal sove kan man like gjerne gjøre det på den beste tomta i byen, som er Troll Bellavista Campsite, eller hva den endte med å bli døpt. Den har blitt reist i anledningen kongebesøket, og i går kveld stakk alle Trolljentene opp i lia og hadde ekstra mye fri i kombinasjon med testkjøring av teltleiren og dens fasiliteter.

Jentene rykker ut

Gjestecamp og ekspedisjonsmål

Testing av telt er en tidkrevende affære, og ølbrygging kommer heller ikke til kort i den sammenhengen. For et par kvelder siden ble jeg sittende i bryggeriklemme og røre i heksebrygget mitt i en god og lang evighet. Neglespretten Bortebryggeri har satt i gang produksjonen, og første kok står nå på gjæring! Snakk om begivenhet!

Kjøling av koket. En optimistisk meg.

Timer senere har jeg blitt kald, men brygget er lite samarbeidsvillig. (Legg merke til at ikke alle har de samme bekymringene, og at enkelte synes det er enklere å kjøpe øl i butikken.)

En annen begivenhet siden forrige blogginnlegg, er at vi har fått årets forsyninger. Noe så stas! For det er ikke til å stikke under en stol at jeg syntes at vi var inne i en litt dårligere periode på tampen av januar med surt vær og gammel mat. Når maten har gått ut på dato med flere års margin, skulle man tro at et par uker fra eller til ikke har så mye å si, men tro meg, de siste dagene før vi fikk nye rasjoner ble maten utgammal. Vi ventet oss nesten i hjel på at båten skulle klappe til kai. Men heldigvis holdt det litt rare visdomsordet om at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves det det lover. Båten kom, tippet lasset på shelfen og basket seg ut igjen til the Screaming Sixties.

Så dette på kjøkkenet i dag, og kan innrømme at jeg ikke ble ekstatisk, tross flott opprinnelse. Heldigvis er det umulig å si om dette ble til et måltid.

Ikke mange våget seg ut i dette været, men om sant skal sies var det strålende å være på tur

Og plutselig snudde alt seg som på en femøring. Ny mat, riktignok fra i fjor, alle de morsomme tingene jeg puttet i kasser i oktober sammen med påfyll av toalettartikler og mer og varmere klær, massevis av gaver fra alle de flotte menneskene hjemme, for ikke å glemme bryggeriet. Og forsyne meg vel dukket ikke sola opp til gildet også.

Søndagsfri

På langtur med stasjonsområdet i bakgrunnen

Én av mange puster i bakken. Denne nunataken har ikke noe navn, så vi måtte ta den i nært øyesyn for å finne ut hva den bør kalles.

Snart på toppen av Volkon. Mener å huske at vi var ganske fornøyde med det meste her.

Det har blitt mange turer på en sen høstkveld i magiske omgivelser den siste tiden

Tureffektivisering

Og sol er fint. Brilliant fint. Men sola skaper også problemer. Det er faktisk den som er roten til mye av tidsklemmeproblematikken. Selv om det lakker imot høst er sola lenge nok oppe til at leggetida blir ignorert og fjellene oppsøkt til fordel for husets fire vegger.

Etter leggetid

Det å komme seg ut er uvurderlig. Og det er lite som slår naturen her, og lite som gir mer energi enn å være ute (i hvert fall hvis man spiser sjokolade). Så om eneste mulighet til å stikke ut er i beste sengetid, så får det bare bli sånn. Sove får jeg heller gjøre til vinteren. Har hørt at det blir både mørkt og kaldt her da. 

Sykkeltur på Sardinia - snarveien til strandkropp? Siste og 14. etappe: Bosa - Alghero (ca 5 mil)

Vi fikk aldri helt taket på Sardinia, men vi er allikevel enige om at det har vært en fin tur,  bare for å ta det viktigste først.

Sykkeltur i Italia slår aldri feil! Hoppende glad over turen nå, som i 2007. Tradisjonen tro ble bildet tatt siste sykkeldag.

Syklene gjøres klare for retrett 

Siste etappe ble syklet fra Bosa til Alghero. Ruta gikk langs en dramatisk kystlinje, som det heter på fagspråket, og lignet mer på det Sardinia vi hadde planlagt å være på sykkelferie i. Det var riktignok for varmt, for oss stakkars nordboere, men vakkert var det. Vi hadde heller ingen motvind, så det er da noe, selv om vindstilt jo også kan skrives opp som en plage når gradestokken viser snaue 40 grader. Grunnen til at vinden glimret med sitt fravær,  var nok at vi brukte opp alt Sardinia hadde av den slags ganske tidlig.

Vi fulgte kysten fra Bosa til Alghero under giroens siste sykkeletappe

Uten å filosofere for mye over hva som gjorde at Sardinia ikke helt traff oss, velger jeg å tro at det kanskje ikke var riktig å dra dit vin(d)en tok oss, og at grunnlaget er lagt for en mulig revansj. Jeg ser heller ikke bort i fra at Toscana var en dårlig oppkjøring, der alt var som i en drøm. Det krever sin kvinne å ikke bli blasert av slikt. Men summa summarum er sykkeltur i Italia like strålende som alltid, hete og andre plager til tross. Hege uttalte på et tidspunkt at hun ikke kunne fatte og begripe at ikke alle gjorde som oss, og at hun i grunnen var umåtelig misunnelig på seg selv. Og Kristin og jeg var selvfølgelig enige.

Hvor går turen videre? Vinden og vinen hjelper oss å finne fram i Lonely Planet for Sardinia - en litt trå guidebok

Mye av det som ligger bak ideen om å sykle seg gjennom Italia, bunner i energiinntak og uttak. Alle som er glad i mat, og ikke vil bli bælfeit, skjønner hva jeg snakker om. Dere andre kan prøve å tenke dere til det, eller eventuelt spørre noen som dere tror at vet. Til tross for mang en mil i motbakke og med stri vind i mot, tør jeg påstå at vi kommer hjem bittelitt mer gladfeit enn da vi dro, og at vi innerst inne skjønner hvorfor.

Ny dag, ny frokost

Lunsj av det beskjedne slaget

Mellommåltid

Typisk forrett til en sen middag

En helt vanlig dag på Sardinia

For å få has på denne øya og få mest mulig ut av de siste dagene vi har her, satte vi oss på bussen i Sassari og gjorde et lite byks. Og med et slags vips var vi i Bosa med perfekt utgangspunkt for en nydelig siste etappe til Alghero. 

Det eneste skåret i gleden over å være sentralt plassert i Bosa, var at sykkelsetet mitt ikke lenger var med oss. Det hadde glemt å gå av bussen samtidig som alle de andre sykkeldelene. Bussjåføren ville egentlig ikke ha med syklene på bussen, selv om vi hadde betalt for dem, så vi måtte pelle dem fra hverandre for at de skulle ta minst mulig plass i lasterommet. 

Rådvill, dog handlekraftig, hev jeg meg på sykkelen til Kristin og begynte å sykle rundt i Bosa som en hodeløs høne for å se om jeg kanskje klarte å finne bussen. Det viste seg overraskende nok å være lite fruktbart. Neste desperate forsøk gikk ut på å veive etter en politibil som stoppet og et par stramme politimenn stilte seg til vår disposisjon. De tok utfordringen på strak arm og iverksatte Operasjon Sykkelsetet på vidvanke. 

Og denne historien har faktisk en lykkelig slutt, for plutselig så jeg dem komme kjørende utenfor hotellet vi akkurat hadde tatt inn på, til tross for at vi ikke hadde oppgitt hvor vi skulle bo. To politimenn, stolte som haner, viste fram fangsten til min store begeistring! 

SMS fra politiet i etterkant av sykkelseteoverrekkelsen der de skryter av sin egen effektivitet.

I dag har vi hatt en ganske sykkelfri dag, og kun syklet tur-retur stranda. Jeg satt på setet hele veien med et bredt smil om munnen. Strandturen ble en middels suksess. Vi gjennomlevde turens dårligste lunsj på en strandbar med et meget nonchalant forhold til gourmet, og oppnådde å gi lappeteppehudene våre nye sjatteringer og ruter av brunt og rødt. Kveldens middag var heller ingenting å skrive hjem om. Restauranten lå idyllisk til i gamlebyen, men det hjelper lite når stedet fullstendig mangler respekt for mat og personalet ikke vet forskjell på vin og brennevin. Selv om dette høres litt negativt ut, trives vi veldig godt her i Bosa, en by med en helt egen sjarm.

Etappe 10-13: Isola Maddalena - Capo Testa - Isola Rossa - Sennori - Sassari (kanskje 17 mil)

Heite piker under solen

Jeg skulle gjerne skrytt uhemmet av Sardinia, men så langt er det langt mellom perlene. I alle fall på sykkel. Det trenger ikke nødvendigvis være Sardinias feil, og det er kanskje urettferdig å gi øya, som så mange digger, skylda for at vi ikke helt har knekt koden. Og for at vi har drasset med oss syklene og tråkker rundt her i juni, midt under sola når den står på sitt høyeste samtidig som alle de andre turistene også har funnet veien hit. 

Kjærkommen skygge

Én ting er at syklinga ikke er så fin, en annen ting er at resten ikke er ustyrtelig vakkert heller. Når det er sagt, skal det også nevnes at jeg knapt har et bilde som beviser den påstanden, så den er høyst subjektiv, og mulig noe feilaktig. 

Vanskelig strandtilkomst stopper ikke oss

Men syklinga har faktisk ikke vært en sann glede. Tro det, og forstå det, den som kan. Men heten og hissige bilister drev oss til vanvidd i går, så den eneste løsningen vi så, var å sette punktum for syklinga. Én gang for alle, trodde vi, og fikk haik med en lastebil. 

Ut på tur, aldri sur...

Men etter få kilometer med skyss, fant vi ut at det egentlig bare var et komma, og satte oss på syklene og tråkket på. Trafikken ga seg noe, da vi, taktiske som vi er, stakk ut mens sardiner var inne og sov i siestaen sin. Og ved endt dag, godt oppe i bakkene, sto det over fem mil på computeren selv om den siste spikeren egentlig var dælja i kista sånn rent sykkelmessig. 

Påan igjen

Før vi tok motet til oss i går og startet på bakkene vi hadde cruisa ned dagen før, spurte vi en gammel dame om veien vi hadde i vente, og fikk det sedvanlige svaret at, nei dit er det ingen bakker, piano-piano. Men så kom det oppsiktsvekkende innsiktsfulle: Nå har jeg da heller aldri syklet det strekket, men i bil er det problemfritt. Samtidig la hun til at det er ingen som sykler her i juni. Det er ikke helt sant, for vi har sett en og annen annen idiot drive med det samme som oss. Men det er søren meg ikke mange. Den gamle damen mente vi ville ha det bedre om vi holdt oss på stranda enn om vi syklet opp og bort fra stranda gjennom utallige serpentinsvinger. Og det er mulig hun hadde rett, men ved veis ende fikk vi belønning. For perlene finnes selv om de til nå har vært godt gjemt og slitsomme å ta seg fram til. 

Morgenstund

Ikke bare vi som er tørste

Vingården vi overnattet på lå oppe på en høyde med utsikt over havet, og var fint som bare det. Allikevel klarte Hege å lire av seg at jo fint var det, men at det ikke nådde Toscana til knærne. Og det var vi enige om. Men så kom vinen, og etter hvert maten på bordet, og da fikk pipa en annen lyd. Vi forspiste oss gladelig og kåret måltidet, basert kun på særs lokale råvarer, til turens beste! 

Vårt ringe hjem en stakket stund

En hel kake ventet oss til frokost etter et etegilde uten sidestykke kvelden før