tirsdag 27. januar 2015

Sagaen om Trollguten og annen ramp på Troll



En tilfeldig steinhaug på ryggen mellom de populære turmålene Trollveikja og Trollkammen, da vi ikke kom oss opp på Trollguten den første gangen

Historien om Trollguten er ennå ikke ferdig skrevet, men etter to forsøk på å bestige den tilsynelatende beskjedne nunataken uten toppkjenning, fortjener den utvilsomt spalteplass. Første forsøk ble avbrutt før forsøket egentlig var i gang grunnet tekniske utfordringer. Med fire føtter og tre og et halv stegjern ble turen lagt om til fordel for improvisasjon, som mer eller mindre vil si det samme som å be om trøbbel. Andre forsøk ble vel også, strengt tatt, stoppet av tekniske utfordringer. Men denne gangen i form av overheng helt i toppen. Uten sikringsutstyr eller stige, som hadde tjent formålet, måtte vi se oss slått på målstreken.

Lars på vei oppover snøsida mellom Trollguten og Trolltinden i vårt andre forsøk på Trollguten

Noen spaner oss, men er ikke spesielt gode på det.

Hvis jeg ikke husker feil, er dette bildet tatt mens vi fortsatt er ved godt mot og toppen er nær

Nederlaget er et faktum og jeg er helt utslått. Foto: Lars Breistand

Hit, men ikke lenger. Med fjellstøvler, forbud mot å skade seg og mangel på stige er steinen i bakgrunnen en uforserbar hindring.

Nå er ikke det å nå toppen det minste viktig om jeg skal bedømme om turen var bra eller ikke. For turen var makeløs, og jeg har vel snudd mange nok ganger til å vite at det er sant som de sier: Turen er målet. Men mål eller ikke mål satt til side, er det vanskelig å la dette bli siste forsøk. Fjelltoppen står der, midt i glaninga, og er et skue i seg. Jeg har sett på den fra alle kanter og er ikke sikker på at det er umulig å ta seg opp på en fornuftig måte uansett hvilken rute man velger. Så det skal godt gjøres om jeg ikke tar turen igjen, da fra en annen kant. 

Fra venstre: Trollveikja, Trolltinden og den lille steinstabelen lengst til høyre er den så meget omtalte Trollguten. Tro det eller ei.

'Hvor vanskelig kan det egentlig være??'

Trollgutane

Ingen problem å nyte turen med denne utsikten

En velfortjent pust i bakken ved foten av Trolltinden

Trolltinden

Stabben er nok områdets mest fotograferte topp. Jeg er ganske sikker på at jeg tar et bilde hver gang jeg ser disse fjellformasjonene. Dette bildet er fra omveien etter første forsøk

Trollguten var ett av endagshelgens gjøremål, og siden jeg ikke har hatt fri på tre uker ble denne dagen fylt så til randen at jeg ikke kom meg opp i tide i morges. Ikke akkurat plan A, det. Men hvis det var helgestrabasenes skyld, er jeg tilbøyelig til å si at det var verdt det. Altså, jeg rakk å bli bedre kjent med Trollguten, men det var ikke det hele, for før turen, men innen samme minihelg tok jeg en svingom i skibakken og fikk med meg en dugelig drop-in på årets afterski med DJ ChrisCross på NILU-hjørnet, Trolls eneste ski-in utested, der det ble servert KSAT-glüwein og musikk for enhver smak. Og når jeg i tillegg fikk vasket klær, får mandag bare være mandag.



Fornøyd med å komme til toppen av snøen i skibakken

Per Morten, min eneste skikjørekompanjong på kontinentet, i kjent kamikazestil.

Afterski i kveldssola. Foto: Ulf-Gunnar Samuelsen

Chris lager all den lyden han makter

Lørdagens pokerkveld fanget i et bilde jeg blir glad av å se på. Denne seriøse gjengen spilte om et knippe sør-afrikanske rand.




lørdag 24. januar 2015

Lurer på om kongen liker mørk sirup

For mørk sirup har vi nok av. Og sikkert mer enn det også. Vi har også hinsides mengder fisk fra fordums tid og hermetiske poteter. Men når det kommer til en rekke andre råvarer begynner det, forsyne meg, å bli tomt. Det er lenge siden vi har sett, eller smakt – for den saks skyld, egg. Vi er tomme for kaffe og juice, men vi har melk. Det er riktignok klumper i den, men den smaker ikke vondt av den grunn.



Dette er ingen klagesang, men det er mye ved denne situasjonen som vekker assosiasjoner til en svunnen tid da jeg jobbet til sjøs og ble forpleid av såkalt kokekyndige ukrainske maskinister. Men det er ikke kokkenes feil at vi har havnet i uføre. Det er den globale oppvarminga som ikke har sett seg råd for å varme opp litt lokalt rundt losseplassen nede ved vannkanten. Der ligger det så mye is at båten, som er lastet med så mangt og lengtet etter av så mange, gikk lei av å vente, og stakk til belgierne istedenfor. Mannskapet vi hadde sittende på shelfkanten kom slukøret og tomhendt tilbake.



Nå er riktignok planen at båten ikke setter av annet enn det belgierne selv har kjøpt inn, og at den skal returnere, isen forsvinne og at vi kan gå mann av huse for å fylle lagrene igjen med mat før vi får råflott besøk, og for det neste året, men her er det så vidt jeg kan forstå kun en plan. Inntil videre må kokkene fortsette å bedrive magi, for det er i sannhet ikke lett å merke at beholdningen er skrapet, så lenge vi tviholder på at grøt et den beste frokosten man kan få!


 

søndag 18. januar 2015

Den tyngende tyngdekrafta



På vei ned fra Trollveikja. Foto: Stein Tronstad

Tyngdekrafta jobber stort sett imot en. En litt teit påstand kanskje, men jeg mener den stort sett holder enten man vil opp eller ned. Opp er slitsomt, det sier seg selv. Men ned kan være vel så utfordrende om man ikke skal la seg falle. Og det er veldig ofte man ikke skal la seg falle. Spesielt her hvor ekstremsport er fremmedord og skader er forbudt. Da hjelper det ikke akkurat at tyngdekrafta er ekstra stor her. Du tror kanskje jeg tuller, men det er faktisk sant. Alt jeg har skrevet til nå er sant. De som har gått på skole i Norge og har sånn passe hukommelse vil vite at man blir trukket ned med en akselerasjon på 9,81 m/s2.

Jyri forklarer hvordan objektene faller



Her er historien en ganske annen. En så annen at vi har en målestasjon for å måle tyngdekrafta. Jeg kunne utbrodert i det vide og brede, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet, og kan med det samme røpe at tyngdekrafta her i omegn er sånn omtrentlig 9,82360733 m/s2. En finne ved navn Jyri inntok Finnebu i desember og brukte en måned på å fastslå størrelsen på den motarbeidende krafta ved å bruke sine ultrastabile instrumenter, deriblant en helium-neonlaser med 1/3600 grads nøyaktighet og en rubidium atomklokke som utvilsomt er ganske så punktlig. 

Atomklokka som sørger for at tiden blir fulgt

Det er aldri dumt med en analog realitetssjekk, her i form av en pålitelig trykkmåler

Sven hjelper til å sjekke at instrumentet står beint ved hjelp av en laser og litt alkohol, av alle ting

Eksperimentet gikk ganske enkelt ut på å finne ut hvor fort et objekt faller i vakuum og trekke fra andre irriterende faktorer som tidevannskrefter og menneskelig slurv. Mens han var her plukket han hele oppsettet sitt i fillebiter og satte det sammen igjen fire ganger for å være sikker på å eliminere seg selv som faktor. Objektet brukt cirka 0,2 sekund fra topp til bunn hver gang, og vips har vi fasiten som tilsier at vi er en smule tyngre her enn hjemme.

Våre sør-afrikanske venner med ski på beina for første gang

At tyngdekrafta gjorde seg gjeldende er kanskje ingen stor overraskelse

Cam tar en liten pause når hun allikevel ligger der, og benytter anledningen til å ta noen bilder

Med tyngdekraft som tema, står jeg ganske fritt til å blande inn hva det skal være av høydepunkter fra den siste tiden, for det er ikke stort som kommer seg unna den. Og i den forbindelse er det nærliggende å ta med en gjeng med sør-afrikanere på ski for første gang, vise noen bilder fra en luftig klyvetur i hagen (jeg presiserer: Uten fall), nevne at det er greit å sondere områder man skal ferdes i for bresprekker, der tyngdekrafta kan være påfallende plagsom, samt vise fram flyet som dumpet nedom for en ukes tid siden. What comes down, must go up, eller hvordan var det der? Vi sendte Jyri og et par andre stakkarer hjem igjen, mens vi fikk påfyll av en hel hærskare av artigkarer fra nord. Vi er nå i overkant av tretti på stasjonen, så vi håper på å få bystatus før 10-årsjubileet om drøye tre uker.

'The Swedish way of skiing is so much easier, and the only way we can beat the Norwegians' - sitat Sven

Sven instruerer i svenskeski

Det er ikke alltid like lett å huske å slippe tauet om den foran en faller

Gjengen i fin driv nedover flystripa

I min egen bakgård på vei opp på Trollveikja, en kveldstur i bratta. Foto: Stein Tronstad

Stein tar av stegjern og gjør seg klar for de siste høydemeterene

Luftig og vakker utsikt (hvis dere ikke ser det uten å lese bildeteksten)

Trollveikja. Foto: Stein Tronstad

Stein starter på returen

Ved veis ende på en bresprekksonderingsrunde på baksiden av Grjotfjellet

Flight 3 følger mine direksjoner (gitt ved hjelp av bordtennisracketer) til Gate 1. Foto: Jyri Näränen

Utsikt fra Troll Airfields kontrolltårn ved avgang Flight 3