søndag 18. januar 2015

Den tyngende tyngdekrafta



På vei ned fra Trollveikja. Foto: Stein Tronstad

Tyngdekrafta jobber stort sett imot en. En litt teit påstand kanskje, men jeg mener den stort sett holder enten man vil opp eller ned. Opp er slitsomt, det sier seg selv. Men ned kan være vel så utfordrende om man ikke skal la seg falle. Og det er veldig ofte man ikke skal la seg falle. Spesielt her hvor ekstremsport er fremmedord og skader er forbudt. Da hjelper det ikke akkurat at tyngdekrafta er ekstra stor her. Du tror kanskje jeg tuller, men det er faktisk sant. Alt jeg har skrevet til nå er sant. De som har gått på skole i Norge og har sånn passe hukommelse vil vite at man blir trukket ned med en akselerasjon på 9,81 m/s2.

Jyri forklarer hvordan objektene faller



Her er historien en ganske annen. En så annen at vi har en målestasjon for å måle tyngdekrafta. Jeg kunne utbrodert i det vide og brede, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet, og kan med det samme røpe at tyngdekrafta her i omegn er sånn omtrentlig 9,82360733 m/s2. En finne ved navn Jyri inntok Finnebu i desember og brukte en måned på å fastslå størrelsen på den motarbeidende krafta ved å bruke sine ultrastabile instrumenter, deriblant en helium-neonlaser med 1/3600 grads nøyaktighet og en rubidium atomklokke som utvilsomt er ganske så punktlig. 

Atomklokka som sørger for at tiden blir fulgt

Det er aldri dumt med en analog realitetssjekk, her i form av en pålitelig trykkmåler

Sven hjelper til å sjekke at instrumentet står beint ved hjelp av en laser og litt alkohol, av alle ting

Eksperimentet gikk ganske enkelt ut på å finne ut hvor fort et objekt faller i vakuum og trekke fra andre irriterende faktorer som tidevannskrefter og menneskelig slurv. Mens han var her plukket han hele oppsettet sitt i fillebiter og satte det sammen igjen fire ganger for å være sikker på å eliminere seg selv som faktor. Objektet brukt cirka 0,2 sekund fra topp til bunn hver gang, og vips har vi fasiten som tilsier at vi er en smule tyngre her enn hjemme.

Våre sør-afrikanske venner med ski på beina for første gang

At tyngdekrafta gjorde seg gjeldende er kanskje ingen stor overraskelse

Cam tar en liten pause når hun allikevel ligger der, og benytter anledningen til å ta noen bilder

Med tyngdekraft som tema, står jeg ganske fritt til å blande inn hva det skal være av høydepunkter fra den siste tiden, for det er ikke stort som kommer seg unna den. Og i den forbindelse er det nærliggende å ta med en gjeng med sør-afrikanere på ski for første gang, vise noen bilder fra en luftig klyvetur i hagen (jeg presiserer: Uten fall), nevne at det er greit å sondere områder man skal ferdes i for bresprekker, der tyngdekrafta kan være påfallende plagsom, samt vise fram flyet som dumpet nedom for en ukes tid siden. What comes down, must go up, eller hvordan var det der? Vi sendte Jyri og et par andre stakkarer hjem igjen, mens vi fikk påfyll av en hel hærskare av artigkarer fra nord. Vi er nå i overkant av tretti på stasjonen, så vi håper på å få bystatus før 10-årsjubileet om drøye tre uker.

'The Swedish way of skiing is so much easier, and the only way we can beat the Norwegians' - sitat Sven

Sven instruerer i svenskeski

Det er ikke alltid like lett å huske å slippe tauet om den foran en faller

Gjengen i fin driv nedover flystripa

I min egen bakgård på vei opp på Trollveikja, en kveldstur i bratta. Foto: Stein Tronstad

Stein tar av stegjern og gjør seg klar for de siste høydemeterene

Luftig og vakker utsikt (hvis dere ikke ser det uten å lese bildeteksten)

Trollveikja. Foto: Stein Tronstad

Stein starter på returen

Ved veis ende på en bresprekksonderingsrunde på baksiden av Grjotfjellet

Flight 3 følger mine direksjoner (gitt ved hjelp av bordtennisracketer) til Gate 1. Foto: Jyri Näränen

Utsikt fra Troll Airfields kontrolltårn ved avgang Flight 3




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar