Siste tur ut - kaffegrut

Nå er det like før Nordsjøvisa mi er ferdig sunget for denne gang. Om få timer ryker jeg på land uten å ane om jeg noen sinne kommer ut hit igjen.

Var ute og inspiserte helidekket i morgentimene, og det er ingenting som tyder på at det ikke er flyvær i dag.

En merkverdig følelse på mange måter, for den sedvanlige og herlige nå-sier-de-at-jeg-har-gjort-meg-fortjent-til-langfri-følelsen er selvfølgelig påtrengende, men samtidig var det med et visst vemod jeg tømte transittskapet mitt og fylt snippesken til randen. Jeg er klar til å reise, men kommer nok til å se meg tilbake. Det har vært ei artig tid her på Kvitebjørn, i et prosjekt der det til tider har vært mye armer og bein, et forrykende tempo (i den grad man kan si det om noe som helst som foregår offshore) og et hav av arbeidsoppgaver som har blitt til en håndfull. Prosjektet er straks over, og min stilling blir demobilisert i dag, så timinga for permisjonen er upåklagelig.

Men én ting er allikevel beklagelig. Og det er at folket jeg har jobbet med, som har vært den viktigste delen av hverdagen her ute, nå blir spredt for alle vinder. Noen blir værende, nye prosjekter venter på noen, og nye bransjer venter på andre. For det er, som kjent, ikke gode tider i oljebransjen nå om dagen. Så timinga mi er det som sagt lite å si på når jeg nå elegant sklir over til klimaforkjemperbransjen.

Valemon (med flotellvedheng), som akkurat har koblet seg opp mot Kvitebjørn og skapt mye arbeid, skimtes i det fjerne. Foto: Steinar Nilsen

Min hensikt er riktignok bare å ta en liten pause fra dagens virke, men hvordan min verden ser ut når engasjementet mitt hos Norsk Polarinstitutt er over, og jeg er klar for å tines og tilvendes sivilisasjonen igjen, er det vel få som er villige til å sette penger på. Tidevannet i bransjen er én ting. Har jeg i det hele tatt en jobb å komme tilbake til? Og hvis jeg har det, får jeg fortsette å reise offshore? En helt annen ting er om jeg med glede vil vende meg bort fra klimaforskningen og finne korteste vei tilbake, og fortsette å bidra til å få pumpet opp mer av vårt alles kjære, sorte gull? Her tror jeg nesten jeg må si at fortsettelse følger i 2016…

Inntil videre tror jeg bare jeg skal prøve å leve hver dag til det fulle og omfavne det livet har å by på! Ja, også må jeg pakke til Antarktis, da. Og selge bilen. Og rydde hjemme. Men det blir bare innimellom alle de viktige tingene.