Forunderlige verden: Tidlig vinter og en slags hverdag på Svalbard

Etter nesten to uker, er det nok en gang på tide å trekke sørover fra Svalbard, som jeg er blitt så glad i. Det er rart med det, for selv om stedet har vist seg fra en helt annen, og meget mindre yndig side enn tidligere, er jeg fortsatt overbevist om at jeg aldri vil bli ferdig med dette stedet. Kort oppsummert har jeg vært på jobb, og når jeg har hatt fri, har været vært såpass bedritent at jeg hadde ikke giddet og gått til butikken en gang hadde jeg vært hjemme. Men heldigvis var sofaen i Trondheim tilstrekkelig langt unna, sånn at det, overraskende nok, ble tur isteden. Og jobben er ny og spennende, så da ble det òg en glede!

Det aller første gruppebildet av OVT 2014-15 - ikke spesielt godt, men historisk nok til å få spalteplass.

Og apropos jobb og glede. Straks jeg hadde landet i Longyearbyen bar det avgårde til Esmarkbreen for å møte gjengen jeg skal leve med i harmoni på Antarktis. Det er ikke godt å vite hvordan man skal fungere sammen med fem vilt fremmede mennesker der settingen er som en slags krysning av Farmen og Big Brother, bortsett fra at ingen får reise hjem, og hovedepisoden varer i åtte måneder. Men jeg er ganske sikker på at vi kommer til å klare oss bra! Jeg likte dem tvert, alle som én, og stemningen var det virkelig ingenting å si på! De hadde riktignok tjuvstartet på brekurset mens jeg kjempet med å kvitte meg med astmastempelet, men jeg fikk med meg the grand finale som var en storstilt øvelse med søk og redning på bre. Hvis det er noen som er redde for at jeg skal havne i en bresprekk eller noe når jeg kommer til sydligere strøk, kan jeg betrygge dere med at det er ingenting å være redd for. OVT 2014/15 er drillet!

Den savnede er funnet og har byttet status til pasient. Øvelsen går som smurt.

Sysselmannen får også være med på øvelsen. Pasienten og legen blir evakuert. Foto: Ola Storrø

Trening på rappellering og selvberging - her en liten pust i bakken.

Folket sover fredelig mens jeg går bjørnevakt i 03-tida. (Må nesten røpe at dette er instruktørdelen av campen. Vi bodde i oppvarmede gigatelt og sov på feltsenger!)

Da feltkurset og teambuildingen var over fikk jeg besøk av min gamle far, sånn at han kunne underholde meg fram til neste kurs. I tillegg casha han inn gaven han fikk av meg i 60-årsgave for noen år siden, så da ble det runddagfeiring på kjøpet. Vi tok båten til Barentsburg og gikk tilbake til Longyearbyen, en tur jeg har fått anbefalt av mange. Dessverre hadde yr.no bestilt et ragnarokk av et vær, og nesten hele bestillingen ble levert. Flaks at man, innerst inne, vet at det finnes ikke dårlig vær!

Midtfjords i Isfjorden fikk vi se mange springere som lekte seg i overflaten.

Barentsburg - utilgivelig usmakelig, nyoppusset til tross. Foto: Stein Øvstedal

Velkommen til Barentburg.

Favel Barentsburg.

Et gammelt russisk shelter fungerte ypperlig som overnattingssted, selv om det også regnet bittelitt innendørs.

Utfordrende kryssinger av elvene som utgjør deltaet i Colesdalen.

Selv om vi var våte til beinet, vadet vi ikke i utrengsmål.

Lunsj og skotømming i et forhistorisk gruvebygg, russisk sådan.
Foto: Stein Øvstedal

At dette skrotet er verneverdig går over min forstand. Et nytt Svalbard for min del.

Svalbard i kjent steinrøysstil.

Fuglefjellet er manges favorittfjell. Vi slet med å stå på beina i den sterke vinden, og GPS var eneste løsning for å finne veien. Det klarnet mer etter hvert, så det ble lettere å forstå hva folk hadde snakket om.

Platåfjellet med Svalsats mange antenner sett fra Fuglefjellet. Jeg er ett fjell og få timer unna kurset.

På vei ned mot høsten igjen.

Tærne tiner, mens gammasjene fortsatt er ganske dypfrosset.

Selv om det var langhelg, ble egentlig ikke helga lang nok. Det neste kurset jeg skulle på, startet allerede søndag ettermiddag, noe jeg rakk med en nokså liten margin. Men marginen var god nok. Jeg rakk en dusj lang nok til å bli ren og fikk hevet i meg litt mat før jeg småløp ut gjennom dørene.