Pingvinbekjentskap, skattejakt og et fly som ikke har hastverk

Dimmelenka har nå blitt til en eneste enslig kule som lover at i morgen er siste dag av mitt 13 måneder lange opphold i Antarktis. Det er egentlig på tide å oppsummere året og takke for seg, men siden rutetidene i Antarktis virker å være mer villedende enn veiledende, har jeg tro på at det fortsatt er mange opplevelser igjen før jeg setter endelig punktum. Mye tydet allerede forrige helg på at våre dager her var talte da de nye overvintrerne gjorde stor stas på oss med avslutningsfest. Så staslig var det at vi ikke bare ble vartet opp med førsteklasses festmat, men til alle overmål fikk vi e-posthilsen fra Kongen og videohilsener fra kjente og kjære, og et par statsråder, som ga oss en visshet om at vi er så privilegerte at selv justisministeren er misunnelig på oss. Og avslutningsfest er jo et hint, for helt prinsipielt antyder at det er på tide å pelle seg hjem. Men så lenge det ikke kommer noe fly blir vi værende. Og dagene er unektelig begivenhetsrike, så jeg regner med at det fortsatt er mye å skrive hjem om før det kommer et fly og henter oss.

En flott middag for en flott gjeng! Foto: Ørjan Karlsen

En aldri så liten smugtitt inn på kjøkkenet

Forrige uke gikk turen til kysten for å fortsette der vi slapp i fjor. Forrige sesong ble avsluttet med forsinkelser, et forrykende uvær og havarier som perler på en snor, så enden på visa var at det ble satt igjen noen containere nede på shelfen. Noen ble satt i et planlagt depot et stykke fra iskanten, mens andre ble uforskyldt forlatt ved iskanten, til glede for erobrerne og til ikke fullt så stor glede for containereierne som nå har mistet råderetten over godset. Helt personlig ble ikke jeg og mine følgesvenner nevneverdig plaget av pingvinenes inntog. Skal jeg være ærlig var det ganske stas å få hilse på fem merkelige skapninger som vi nå er på fornavn med.

Kongen på haugen

Man kan jo spørre seg om dette virkelig er den beste hekkeplassen langs Dronning Maud Lands kyst

Foruten å drive med fugletemming, gikk dagene i all hovedsak med til å kjøre vogntog. Tomgods ned og tunggods opp. Prinsessa hadde rundt 30 tonn på bagasjebrettet, så at jeg skal kunne bli lastebilsjåfør når jeg kommer hjem, er hevet over enhver tvil. Dagene på transport er lange, men fine og et perfekt avslutningsoppdrag sammen med teamet jeg har overvintret med.

Det trente øye vil legge merke til at Prinsessa (altså tråkkemaskina) er pyntet til fest. For det ikke fullt så godt trente øye kan jeg gi et lite hint: Thomas hadde blant annet med prinsesseshades, rattpynt og tiara. Foto: Ida Elen Asklund

Drivstoffyllepause

Ida gjør seg klar for hengslingssonen. Selen er på og GoPro rigges på skjæret.

Hengslingssonen (sprekkområdet) gjør kjøringen litt mer interessant med svinger og greier

Typisk utsikt gjennom ruta i hengslingssonen hvor sprekkene er fylt igjen med snø og merket godt

Ida prøver lykken som syklist det siste stykket ned mot iskanten

Gjett om Per Morten har sett pingviner!

Det jobbes for fullt med å omorganisere lasten

Hverdagsliv i Antarktis

Jeg gir steiner til Pingu og vi blir riktig så gode venner. Foto: Per Morten Aarak

Usikker på hvem som betrakter hvem

Det er ingen liten jobb å grave fram overvintringscontainerne for å gjøre dem tilgjengelige for sidelasteren

Vegard laster lasten

Per Morten demonstrerer hvor dype spor det ble etter at jeg akkurat har dratt fram en 24 m3 dieselcontainer

Velfortjent avslapping i sola etter en lang dag på jobb

Godt å strekke litt på beina i pausene fra all kjøringen

Hjemme på Troll har dagene, som vanlig, vært alt utenom det vanlige. Det har vært godt vær og jeg har hatt mange gode grunner til å utføre ulike utendørsoppdrag i ulike sjangre. Kunnskapsoverføring er jo en slager, men jeg har også vært på skattejakt etter vrakgods fra vinterens herjinger og fått gleden av å være med på å gi Vassdalsbua en ansiktsløftning.

Per Morten og Alf i full sving med malekostene

Vinduet er akkurat bytta, Vassdalsbua males utvendig og får oppgradering på det elektriske anlegget innvendig

På vei ned i vindgropa ved Klovningen i håp om å finne den bortkomne containeren

Et veldig spesielt sted, men bomtur er det i forhold til containerfunn

Vi undersøker den containeren vi tidligere har lokalisert. Jeg feller noen tårer for trepingvinene som ikke lenger fins i containeren, mens Mats-Ola funderer på hvordan vi skal få den opp og hjem

Mange spør om jeg er klar til å dra herifra, og det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på. Jeg gleder meg enormt til å komme hjem, men tanken på å reise fra denne forunderlige plassen er ikke udelt positiv. At overvintringen er slutt har begynt å synke inn, men om jeg er helt klar til å reise uten å se meg tilbake er jeg ikke så sikker på.

I skrivende stund driver jeg egentlig og pakker om kapp med Ida, så jeg får kanskje bruke resten av natta på det, for å være klar til alt det morsomme jeg har i vente de par-tre siste dagene her sørpå.