Åssn er´e å være hjemme´a?

Flyet som skal ta oss hjem har akkurat landet

Kunsten å lande er noe enhver mestrer ..tilslutt. Jeg tror jeg omsider står ganske støtt planta på bakken nå, men det er fortsatt en og annen heftelse som henger ved etter et drøyt år utenfor allfarvei og med en særdeles liten befolkning å forholde seg til.

En utsikt jeg aldri kan bli lei av

Under den siste landingen jeg var vitne til på Troll Airfield, hadde jeg kun ansvar for å passe beredskapsscooteren (siden alt gikk som det skulle) og var godt fornøyd med det

På vei inn fra flyplassen innså jeg at dette var siste gang jeg reiste inn til Troll, og måtte ta en ekstra stopp for å se meg litt rundt og tenke meg litt om

For en måneds tid siden satt jeg på flyet for første gang på lenge med kurs mot alt det gamle, det kjente og det vante, med en klar visshet om at et kapittel ble avsluttet. Det var en lang flytur, rent geografisk, men jeg rakk knapt å trekke pusten før julekaoset på Gardermoen la sin klamme hånd om meg. Få mennesker trives vel med gretne servicefolk, stress og ei klokke som går fortere enn køene, men jeg ble overrasket over hvordan mennesker fungerer i en slik situasjon. Og i grunnen ble jeg overrasket over at jeg lot meg overraske over at alt var som før. Det har tydeligvis vært lett å vende seg av med at folk sniker så fort de øyner muligheten, at folk i uniform vegrer seg, eller regelrett protesterer mot å gjøre jobben sin og at det finnes mennesker som tror at en litt overfylt literspose med småflasker går utover alles sikkerhet når man skal ut å fly.

Rett før avreise ble Ida og jeg utnevnt til Trollkjærringer. Forstå det den som kan!

Ombord - og eventyret er over. Anstrengte smil vitner om veldig blandede følelser.

Et siste glimt av fjellene jeg har blitt så glad i

Vi er på vei nordover og har kommet til sørishavet

Overdrevent flott servering underveis, selv om bildet ikke er det ypperste innen matfotografi

Hus og asfalt! Vi er nå på innflyvningen til Cape Town, hvor vi hadde en liten time på bakken.

Etter noen frustrerende timer med innsjekking av flyttelass og langtekkelig observasjoner av meningsløshet i sikkerhetskontrollen, var det godt å komme hjem igjen til et mylder av familie og venner! Det føltes godt å være hjemme, men samtidig rart. Rart at jeg hadde vært så lenge borte og rart at jeg hadde vært så langt borte. For Antarktis er enormt langt vekke, noe jeg har fått føle på gjennom vinteren, så det å komme hjem ble nesten uvirkelig.

På flyttefot

Nissen med lasset

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble fryktelig sliten av all sosialiseringen de første dagene. Det er ikke så godt å sette fingeren på hva som var så slitsomt med å sitte i juleselskaper, spise god mat og knapt være nødt til å gå rundt juletreet, men jeg lurer på om det rett og slett ble for mye støy. Jeg hadde i alle fall ikke mye tålmodighet med at folk snakket i munnen på hverandre og at jeg ikke rakk å fullføre første setning av en historie før neste spørsmål var klart for besvarelse eller en annen hadde en minst like god historie på gang.

Vel hjemme og vi blir underholdt av Hovmesteren

Juleaften med alt som skal til!

Men jeg tror det har gått seg til nå. Nå sitter jeg og er straks klar for å stikke til fjells igjen og tror jeg er bedre tilpasset enn jeg var for noen uker siden. Men om sant skal sies kan jeg ikke føle meg for sikker, for jeg har stort sett skygget banen for større sammenkomster og hatt det fint i noen ganske få menneskers gode selskap.. Ting føles i alle fall sakte, men sikkert mer normalt. På mange måter føles det som om at jeg ikke har vært borte i det hele tatt. For det er ikke så mye som har endret seg, bortsett fra at noen venner har blitt foreldre, som utvilsomt er en omveltning, at mye av det jeg eier fortsatt ligger i pappesker på loftet, og at jeg ikke har en arbeidsplass der jeg er ventet å møte opp. Men å være ´registrert jobbsøker´ fra oljebransjen fornemmer jeg at er godt innenfor normalen i disse dager med en fallende interesse for oljevirksomhet, og jeg vil påstå at jeg i det minste gjør en middels god innsats for å endre status.

Etter alle juleselskaplighetene var det på tide å komme seg til fjells og få luftet seg litt. Foto: Kristin Hoston

Skiheis gir sivilisasjonen plusspoeng

Nyttårsaften med favorittene og en perfekt start på det nye året!

Bedre selskap å drikke kaffe latte med skal man lete lenge etter!

Trenger ikke nødvendigvis et kontor for å få dagene til å gå

Kiten er i lufta og jeg har funnet meg enda en aktivitet for å opparbeide meg tidsklemme. Foto: Hege Paulsen

Hardangervidda på sitt beste. Litt lite vind (noe jeg veldig sjelden klager på), men ellers en flott dag. Foto: Hege Paulsen

Så jeg tror altså at jeg er på rett vei. Jeg har kjøpt meg bil, og er en passe god sjåfør igjen. Det meste av kjøretilvenningen har lånte biler fått gleden av å være med på før jeg gikk til innkjøp av egen, så speilbruk, blinklys, bilbelte og andre bilister går nå ganske greit å forholde seg til.

Godt fornøyd med å ha kjøpt meg bevegelsesfrihet

Det mest presserende for å komme i mål, er å få et uanstrengt forhold til nøkler. Jeg kan teorien om at nøkler skal vris om og puttes i lomma, men teori og praksis avviker litt fortsatt. Verken bil- eller husnøkler kommer til sin rett når jeg styrer showet, men jeg er i alle fall klar over det, så da blir det nok en ordning på sikt.

Nå ser jeg at jeg stort sett bare har skrevet om alle utfordringene. Men for å være litt positiv mot slutten, kan jeg ta med en ikke uventet gladnyhet: Det krevde absolutt ingen tilvenning å forholde seg til mat med en futurisk best-før. Faktisk har det vært en stor lettelse å helt og holdent styre eget matinntak!

Velkommen hjem!

I all rettferdighet, isolasjonen har sine fordeler og sivilisasjonen har sine fordeler, men skiftet mellom de to har ikke så veldig mange. Jeg konkluderer med at skiftet snart er overstått, at jeg fortsatt ikke er lei av snø og kulde og at jeg gleder meg til nok ei helg i vinterfjellet!