I Lappland - Camp 5

Når man er utendørs og stort sett bare har tenkt å være akkurat der, blir været en viktig faktor for trivsel, framdrift og aktivitetsnivå. Vi har stort sett hatt tørt, kaldt og pent vær. Men i går hadde vi i tillegg verst tenkelig type vind. Nemlig motvind, og det av en skikkelig stri type. Vinden fungerte ganske nøyaktig som en tredemølle: Samme hvor mye vi tok i, slet og kavet, sto vi på stedet hvil. Det var padde flatt, men allikevel ga ikke skismøring god nok friksjon til å avansere opp mot vinden.

Eneste utvei var å klistre på feller, og heldigvis gjorde det, om ikke underverker, så i alle fall noe for fremdriften. Etter fire timer der vi gikk det vi kunne og ga det vi hadde, hadde vi kommet oss en drøy mil avgårde, til en hytte vi hadde sett oss ut som et brukbart stoppested for lunsj. Hytta var ubetjent, men lunsj ble det, og middag og frokost med. Fullstendig utslitt, småsyk og tom for vilje, var valget enkelt. En lang natts hvile og tidlig morgen ville gjøre underverker for neste dag.

Og det gjorde det også! Et perfekt valg i så måte. I dag var vi oppe før seks, vinden hadde løyet og sola strålte. Tradisjonen tro, bestemte vi oss ganske kjapt for å ikke følge dagens plan om å gå korteste vei til dit vi hadde tenkt oss, men heller gå en omvei. 

For å gjøre en lang historie kort, fant vi ikke de scootersporene vi hadde håpet å finne, så da ble omveien gjennom de finske skoger bare en del av veien som egentlig skulle gått på en av de tusen sjøene. Ja, vi er fortsatt i Finland, nærmere bestemt Lappland. Heldigvis er veien målet for denne turen, som det populært heter, så vi er godt fornøyde med dagen. Nå bor vi på en liten øy i en stor innsjø vi har tilbragt nesten tre hele dager nå.

Et vakkert sted som sikkert er like flott sommer som vinter. Kan tenke meg at dette er et padleeldorado på sommeren, selv om jeg ser utfordringen med å komme seg hit med en båt i bagasjen. Men det finnes helt sikkert alternative ruter av den mer trivielle arten, hvor risikoen for å bli internasjonalt ettersøkt er betydelig mindre.

Dette blir sannsynligvis siste natt på innsjøen, men morgendagen kjenner ingen. Vi er ni kilometer fra et delmål vi ikke aner om det går scooterspor fra. Og vi er prisgitt disse sporene, for snøen utenfor et pill råtten med en skare som ikke bærer. Alternativene vi har er enten å finne et spor som ikke skal være der, finne en form for transport eller legge om ruta.