søndag 6. april 2014

I grenseland - Camp 8

Det har vært mange grensekryssinger på denne turen. Grenser av ulike slag. Her har noen vært så ålreite at de har bygd en bru over gjerdet. Mindre styr det, enn med grinder, eller gjerder uten hull. 


Og nå er det ikke lenge til vi skal krysse ei riksgrense igjen, og komme oss hjem igjen. Vi er knappe to mil fra Norge. Og godt er det! Vi holder nemlig på å gå tom for sjokolade.


Det er ikke dårlig planlegging som er syndebukken her, men ren og skjær uflaks! For noen dager siden presterte vi å miste snacksposen vår, med all slags godsaker, og tusenvis av kalorier gikk tapt. Da var sorgen omtrent like stor som Gammes glede over å finne godteriet sitt, for de som har sett det. Flaks for oss, så hadde vi fordelt risikoen, så alt var ikke tapt. Vi hadde en liten minnestund for Atles spork som ble med i dragsuget, sånn at livet kunne gå videre.


Veien videre tok oss i går opp på fjellet i tett snødrev. Det føltes ganske meningsløst å karre seg opp bakkene når man ikke så hånden for seg, men i det vi kom opp i høyden lettet været, og utsikten ble verdt strevet og vel så det. Det er fint å komme opp i høyden etter dager med skoger og sjøer.

I går fulgte vi, for første gang, en bestemt plan vi hadde lagt, til punkt og prikke, og kom fram til ei turisthytte vi hadde siktet oss inn for overnatting. 



Slitne og sultne etter en lang dag, med ei hytte som eneste mål for øye, så kan dere tenke dere hvor stor skuffelsen var da hytta var låst!


For å si det sånn, så gikk jeg ikke løs på graving av kuldegrop med liv og lyst i går kveld. Men teltet er heldigvis såpass fint at det tok ikke lange stunden før alt var greit igjen. Det å bo i hytte er egentlig en uting for oss, for så fort vi kommer innendørs, ser det ut som en sprengladning har gått av. Alt vi eier er spredt over alt. Så heldigvis ble det ingen hytteovernatting, ei heller rotebilder å vise fram.



I løpet av dagen har vi kommet oss ned av fjellet igjen, og terrenget er forsatt utilgivelig kupert. Smale, bratte spor har kun én fornuftig forseringmetode: Av med skiene, og klyv. 


Jeg mener bestemt jeg fikk strenge blikk av Nansen fra skiene der jeg gikk med dem i hendene. Men jeg mener like bestemt at han ikke har belegg for å kunne si noe. Det var tross alt han som anbefalte Scott å ikke ta med ski til Sydpolen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar