Forunderlige verden: Personlig rekord i fjelltur (og antall selfies på en dag)

I går brukte Per Morten og jeg dagen til å ta et grundig farvel med den trollske fjellheimen.

Gjennom vinteren gikk vi mang en tur i ring på isen med hodelykt i stummende mørke og i bitende kulde. Vi snakket ikke alltid så mye, men nok til å komme på et utall idiotiske ideer. Én av ideene endte med at vi i går la ut på en tur som skulle ta 20 timer.

Ideen gikk i korte trekk ut på at vi skulle bestige alle Trolls Topp 10-topper på under et døgn ved å gå hele veien fra Troll og tilbake igjen. Så vidt oss bekjent er det ingen som tidligere har tatt denne turen, og det har jeg funnet ut at har sin gode grunn.

Kart og tracking stemmer ikke 100 % overens, men tegninga er klar. Langturen var totalt ca 50 km og 3500 høydemeter!

Alle toppene har sin sjarm og er vel verdt turen, men jeg skal ikke benekte at det totalt sett ble litt i meste laget av løs stein og grus siden det er det fjellene her er best på, og at returen fra den siste toppen, som ligger en drøy mil unna, ble ulidelig lang. Men med strålende vær, godt selskap, et enestående supportteam og i skrivende stund avtagende utmattelse kan jeg ikke si annet enn at det var en fabelaktig tur!

Klokka er seks og vi labber avgårde med friskt mot. Ida er med som los i starten siden hun har verdensrekord i de to første toppene

Nonshøgda - 1 av 10

Ida viser vei mot Sofietoppen

Sofietoppen - 2 av 10

Idas (uoffisielle) tur nummer 100 på Sofietoppen!

Lett i steget på vei mot Trollkammen. I bakgrunnen kan vi se Sesseggen og Jutulhogget som er turens to siste topper - og dit er det langt!

Det viser seg at det skal bli hardt å huske å ta toppbilder. På Trollhaugen - 5 av 10 kommer vi på at vi glemte bildet på Trollveikja - 4 av 10 som er langt i det fjerne og ca der Per Morten peker

På vei ned fra Trollhaugen. Vi har skrevet oss inn på halvparten av toppene, men turen er ennå langt fra halvgått

Ida stiller opp med servicestasjon på isen hvor vi får påfyll og frakt av sekkene over isen

På vei mot Klovningen...

...hvor vi igjen møter Ida som bidrar med service og losvirksomhet

Klovningen - 6 av 10

Grjotfjellet er neste i rekka. Ida glemte sekken nede og tar jakka til hjelp for å nå også være sherpa

De tekniske stoppene blir flere etter hvert som tiden går. Skoene til Per Morten går nok sin siste tur og det samme gjelder forhåpentligvis også capsen.

Grjotfjellet - 7 av 10

På vei opp til Volkon, som er ett av to fjell over 2000 meter og det bratteste fjellet på turen

Vi har kommet til cruxet og er straks oppe på platået

Oppe på platået ser vi igjen Jutulhogget som er turens finalefjell - fortsatt drøyt langt unna

Volkonskogo Gora - 8 av 10

Turen ned fra Volkon er en prøvelse i bratt terreng med mye løs grus

Endelig nede i Vassdalen møter en ny utfordring oss: Sørjoen, områdets eneste, men veldig sultne rovfugl

Nok en gang må Per Morten vise hvor vi har vært: Sesseggen - 9 av 10

Nå gjenstår to lange strekk på isen for å komme til Jutulhogget og så hjem. I starten er det godt å gå flatt, men også det skal bli tungt ut i de små timer

Ida og Knut Ole venter på oss med middag, påfyll i sekkene og tørre, rene sokker

Flere forsterkninger. Her er Ken på femhjulingen sin.

Per Morten overbeviser om at det fortsatt går lett som en lek i starten på stigningen opp mot Jutulhogget

Ken og Knut Ole gjør en god jobb som harer

Per Morten er ikke lenger like overbevisende, men det siger oppover mot siste topp

Knut Ole på sin første tur på Jutulhogget

Vi er nesten oppe. Det meste av stigning er unnagjort!

Klokka 21 skriver vi oss inn på Jutulhogget, 15 timer etter start. Foto: Ken Pedersen

Jutulhogget - 10 av 10

Nå går det nedover med det meste. Her er jeg ganske sikker på at jeg irriterer meg over at bakken ikke er snødekt og jeg har ski på beina, og ikke minst at kroppen begynner å klage på behandlingen. Foto: Knut Ole Strysse

Jutulhogget i bakgrunnen, eller Buddamagen blant kjentfolk, med sin 800 meter høye klippevegg. Ganglaget sier det meste om hvor sakte fjellene i det fjerne blir mindre. Foto: Knut Ole Strysse