De viktige tingene

Det meste dreier seg for tiden om at jeg skal reise til Sørgokk, hvor jeg skal være et år og vel så det. Der må jeg klare meg med de tingene jeg tar med meg. De tingene jeg pakker i dag. Ferdig med det. Ingen lokalbutikk, ingen netthandel, ingen søster å låne av. Nada! Så det store spørsmålet er åpenbart, hvor mye trenger jeg på et år? Hvor mange tuber tannkrem? Hvor mange liter shampo? Hvor mange par sokker? Burde jeg ha med neglelakk? Høye hæler? Det eneste tydelige jeg har funnet i litteraturen om dette er: ‘Never leave home without a towel’. Men det var ikke rare hjelpen i det, for de har visst håndklær der nede, så det er strøket fra pakkelista. 

Men er det egentlig tingene jeg kommer til å savne når det kommer til stykke? Neppe. Jeg skal innrømme at det er en viss krise over å ha glemt å ta med luer og votter, men jeg tror allikevel at isolasjonen vil være det med størst overhengende fare for å skape en krise. Isolasjonen, som er ganske fullkommen, vil i det store og hele være fra alle her hjemme, Skype til tross. Jeg har en tendens til å si at jeg ikke skal se sivilisasjonen på ett år, men det er jo ikke helt sant, for jeg skal jo bo i et samfunn, dog bittelite, og vi skal forhåpentlig forholde oss nogen lunde siviliserte. Poenget er at jeg skal langt vekk og har en returbillett i en fjern framtid. Før den tid skal jeg bare være så langt fra folk flest, som jeg aldri tidligere har vært. Så de viktigste forberedelsene for min del, anser jeg å være det å bruke mest mulig tid med alle de fantastiske menneskene jeg omgås til vanlig der abstinensrisikoen er størst. Det beste hadde vært å få overdose, i likhet med at jeg prøver å spise meg lei på salat, men det skal holde hardt.

Av og til skyller angsten innover meg, som om at jeg har et klart øyeblikk. Jeg innser plutselig at jeg ikke skal få se familien min, henge med vennene mine, stå på ski i dypt pudder, ligge på stranda (ikke at det akkurat er hverdagskost eller en ofte etterlengtet drøm jeg har, men jeg har stort sett muligheten hvis et akutt behov melder seg) på 13 måneder. Jeg skal være innstengt et godt stykke inne på isen, så langt nede på globusen at kontinentet stort sett ikke en gang regnes som et kontinent. Det er så bortgjemt og langt nede at mange omtaler Antarktis om ‘der oppe’. Litt usikker på om det gir mening, men uansett, jeg skal flytte til et sted som er lenger unna enn Langtvekkistan. Og det er innimellom plutselig skremmende. Men disse panikkanfallene forsvinner like fort som de kommer, heldigvis, og er mest en kuriositet. Og jeg vil påstå at det heller er et sunnhetstegn enn grunn til bekymring. For begeistringen over å få reise er enorm og jeg føler meg usedvanlig privilegert som har fått plass på årets overvintringsteam.

Og eventyret nærmer seg med stormskritt. I morgen sendes kassene med mitt jordiske gods til Tromsø hvor M/V Mary Arctica skal losses og sette kursen sørover med ETA Antarktis i januar. Og om ganske nøyaktig 10 døgn går jeg om bord i flyet som skal ta oss fra Genève til Dronning Mauds land på atskillelig kortere tid. Men før den tid skal jeg gjøre alle de viktige tingene, som ganske enkelt er å bruke mest mulig tid med venner og familie, og samtidig prøve å spise meg lei på tomater, avokado, agurk annet lite frysedyktige herligheter. Så får jeg heller gråte mine tapre tårer når jeg innser at jeg har glemt å ta med nok hårspray eller har feilberegnet antall tekkelige antrekk for året på verdens kaldeste og ødeste og så opp-ned sted at noen kanskje er redd jeg skal falle av jordkloden.