Ettersom Marit fortsatt trasker rundt i Svalbards ødemark, kan det være på sin plass med et gjesteinnlegg fra støtteapparatet til Ishav ekspedisjonen. Da Marit, Guri og Markus la i vei på beina sørover fra Moselbukta, returnerte nemlig «røkla» pr seilbåt til Longyearbyen. Dette var ikke helt ihht opprinnelig plan for min del, men en lei betennelse i hælen satte en effektiv stopper for ekspedisjonen for min del og degraderte meg til fokkeslask. Så jeg må innrømme at det var ganske surt å si farvel til gjengen da de entusiastiske labbet av gårde med ukjent farvann i blikket.
De 3 musketererne, + isbjørnvakta, på startstreken
Støtteapparatet startet returen med å gå inn Widjefjorden til Villa Møen med etterforsyninger til gjengen. Etter hvert ble det både bølger og isklumper innover i fjorden ettersom vi passerte de 4 breene som de 3 musketererne skulle forsere neste dag.
Nordbreen, nesten 2 km bred
Hans Henrik og Rannveig kom seg til land med lettbåten og etterforsyningene, og på Villa Møen møtte de en åpen dør – dvs der hadde Bamsefar allerede vært på besøk og romstert. Forhåpentligvis kom han ikke tilbake og forsynte seg av de hjemmelagde godsakene vi etterlot oss… Deretter returnerte seilbåten til Dirksodden, der gjengen skulle ha første overnatting. Her skulle de få både elggryte og baccalao for å styrke seg opp til neste dags strabaser.
Deretter lot vi ekspedisjonen bokstavlig talt seile i sin egen sjø, og satte stø kurs ut fjorden med mål om å nå Norskeøyene på nordvestkysten en gang ut på neste formiddag. Dette ble en nattlig transportetappe for å nå smulere farvann før den forventede stormen skulle sette inn. Så da var det bare å ta sin tørn som mannskap og passe på at vi holdt kursen og ikke møtte på andre båter eller isfjell. Det ble en kald natt på dekk – men ettersom tåka lettet og vi fikk flott utsyn mot land, kjente jeg at roen senket seg i sjela og latsabb-modusen kom snikende. Kanskje skulle det være mulig å nyte late dager på dekk også…
Utsikt fra nattevakt på dekk kl.0330
Det sier seg selv at man snur døgnet når man ankrer opp kl.0915 på morgenen… og sola skinner døgnet rundt. Bortsett fra når det er snøstorm da… For å være trygg for styggværet som skulle komme tok vi oss videre sørover til Magdalenafjorden, der vi hadde le for nordvesten. Og sannelig fikk vi øye på selveste Bamsefar innimellom snøbygene, en stor og staselig kar, som luntet av gårde på elvebredden. Skipper Niklas manøvrerte båten inn mot land slik at vi fikk «nærkontakt» med Bamsefar. Bamsefar stoppet opp og tittet bort på oss, før han ufortrødent luntet videre oppover mot fjellet. En virkelig flott opplevelse!
Bamsefar
Magdalenafjorden er flott, også i snøstorm J Været var visst så dårlig at selv cruisebåtene glimret med sitt fravær der inne denne dagen. Kun en seilbåt fra Tromsø holdt oss med lag inne i Trinityhamna. Vakker plass med en flott sandstrand – ikke rart navnet bar bud om andre årstider enn snøfokken vi opplevde der inne. Så hva gjør man værfast på en seilbåt i Magdalenafjorden? Ikke stort! Slettes ikke stort! Leser litt bok, titter ut i håp om å få se nok en isbjørn, leser litt i losguiden, drikker kaffe, leser bok, dupper av, leser bok. Og spiller kort!
Magdalenafjorden i snøvær
På tur ut Magdalenafjorden neste morgen observeres en svømmende isbjørn foran seilbåten – dvs forutsatt at man hadde stått opp da… Som en trøst får vi faktisk bra seilevind denne dagen. Vi heiser storseil og genoa, og gjør vel rundt 6 knop på vår ferd sørover. Ikke akkurat sommertemperatur denne dagen heller så det er på med 2 ull-longser, den tjuvlånte dunbuksa til Guri og goretex bukse. Og dunjakka. Og resten av vinterhabitten. Herlig spør du meg :-)
Fullstappet med ull og dun…
Et høydepunkt var da vi gikk inn til Blomstrandbreen, inne i Kongsfjorden der Ny-Ålesund ligger på andre siden av fjorden. Helt fantastisk å kunne gå så nært inn til brefronten og føle på angsten for at breen skulle kalve. Skipper'n kunne imidlertid berolige meg med at vi var på trygg avstand. Noe vi fikk bekreftet da en isblokk raste ut og ga oss kun litt svak gynging i båten. Det var masse fugleliv inne i Blomstrandhavna, flytende isfigurer, flott lys og utsikt. En opplevelse jeg sent vil glemme!
Isbryteren Aleiga inn mot Blomstrandbreen
Utsikt mot 3 Kroner
Vi ankret opp ved Ny London, et gruveanlegg for utvinning av marmor tidlig på 1900-tallet. Artig å se hva man fikk til her oppe i isødet i tidlige klondyke-tider. Det ble etablert jernbane, verksteder, boliger for 70 personer mm. Etter hvert oppdaget man at marmoren gikk i stykker som følge av frostspregning og gruveanlegget ble forlatt etter kun få år. Nå blir de gjenstående hyttene brukt av folk som bor i Ny-Ålesund, som vil komme seg unna turistene som inntar «byen deres» på hele 130 pers sommerstid…
Ny-London, med Ny-Ålesund på andre siden av fjorden
Videre sørover mot Isfjorden fikk vi nok en dag med bra med seilevind. Artig å kunne passere bre etter bre for fulle seil :-) Etter litt diskusjoner og sprikende ønsker om videre rutevalg endte vi opp med å droppe Isfjord Radio og Barentsburg, til fordel for Pyramiden og Nordenskioldbreen innerst i Billefjorden ettersom det var her de 3 musketererne skulle komme ned fra fjellet noen dager senere. De siste dagene hadde vi de mest fantastiske ankringsplasser som kan tenkes. Attpåtil i nydelig vær. I Eidembukta var det kilometervis med sandstrand rett nedenfor breen, i Borebukta spiste vi middag på dekk kl.22 om kvelden. Det var rett og slett så vakkert at jeg ble helt satt ut!
For anker i Eidembukta
En bedre sen middag på dekk
Overgangen var desto større til Pyramiden, det fraflyttede russiske gruvesamfunnet innerst i Billefjorden. Dette er helt klart den styggeste bosetningen på Svalbard, med den vakreste utsikten mot Nordenskioldsbreen. Det var nesten litt uvirkelig å vandre rundt i denne spøkelsesbyen etter å ha opplevd den mektige Svalbardnaturen.
Pyramiden og Nordenskioldbreen
Skansebukta
Siste havn var i Skansebukta i Billefjorden. Og her var det faktisk observert isbjørn kun noen få timer før vi ankret opp der inne. Du snakker om dårlig timing!!! Retur tilbake til Longyearbyen foregikk i stampende motvind i kuling styrke. Helt greit for meg at det tok litt ekstra tid å komme oss tilbake til sivilisasjonen. Etter 10 dager om bord på Aleiga hadde jeg tilpasset meg en doven døgnrytme, langt unna mobildekning og dusjmuligheter. I selskap med mektige fjell og breer, isbjørn og hvalross, sel og teist, hval og havhest. Ingen dårlig erstatning for gåturen mot Longyearbyen som Guri, Markus og Marit fortsatt holder på med. Gleder meg til å høre mer om deres opplevelser også.
Takk for en flott Svalbardtur!
Hilsen Inga – fokkeslask og Svalbardentusiast J
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar