Ekspedisjon Ishav

I 1917 forliste ei fangstskute ved navn Ishav i Mosselbukta lengst nord på Spitsbergen. Om bord var blant andre bestefaren til Guri Anne og Markus. Det var sent på sesongen, og for å berge livet måtte han og resten av mannskapet ta seg tilbake til Longyearbyen til fots med minimalt av mat og utstyr. Ferden var lang og strabasiøs, og har i ettertid blitt omtalt som dødsmarsjen.

Dette er en sagnomsust historie som har vært med familien i snart et århundre, og Guri Anne bestemte seg for to og et halvt år siden å realisere drømmen, som begynte å forme seg allerede da hun var 7 år gammel, om å følge sin bestefars fotspor. Ikke til punkt og prikke, selvfølgelig, for et forlis vil man jo unngå, og det samme gjelder ukurant utstyr og matmangel. Men i all hovedsak er planen å følge den samme ruta de gikk i 1917.

Jeg fikk invitasjon til å bli med for godt og vel et år siden, og planleggingen av turen har gått sin gang siden. Det er vel ikke da rart at jeg gleder meg som en unge til turen, og akkurat nå er i overkant opptatt av tåka som ligger tjukt rundt plattformen. Jeg krisemaksimerer sånn at selv halvparten hadde vært for mye. Mine kjære kollegaer planlegger å få meg flyttet til et annet kontor hvis tåka ligger like tungt i morgen. Så sur tror alle, meg selv inkludert, at jeg kommer til å bli om jeg ikke kommer meg avgårde.

Det er en enorm mengde med planlegging som ligger bak en tur som denne, for det er ikke rent lite man skal tenke på når man drar så langt utenfor allfarvei oppe i nord. Det er nemlig ikke gjort på et blunk å få hjelp hvis noe går galt, så da kan man ikke tillate seg å ta lett på verken isbjørnsikkerhet eller førstehjelp. 

Guri Anne får sy-opplæring - bacon eller menneskehud? Det går på ett ut.  

Deler til snubleblusset som ligger klart i Longyearbyen

Dessuten skal man bære med seg alt man trenger til livets opphold, så da er man i det evige dilemmaet vekt versus behov når pakkelista skal utformes. Camping-stæsj er det ingen vei utenom, men man kan alltids kjøpe seg noe som er lettere mot å åpne lommeboka på vidt gap. Til vår tur trenger vi også breutstyr og packraftbåter for å kunne ta oss over eller forbi isbreer, og mat er det også veldig vanskelig å komme seg unna på pakkelista. Men hvor mye mat bør vi ha med? Hvor mye mat må vi ha med? Det er ingen tvil om at vi kommer til å bære tungt. (Og her må jeg igjen kommentere hvordan mine kollegaer oppfatter meg og mine forberedelser. De fleste antyder at jeg har gått fra vettet når de ser meg på tredemølla der jeg stabler meg saktegående avgårde i bratt skråning og med en tungt lesset sekk.)

Resultat av tørking av frukt, kjøtt og grønnsaker

Real turmat à la Marit

Svalbard er på mange måter noe helt annet enn fastlands-Norge. Her kan man ikke uten videre ferdes fritt. For å dra på tur må man ha tillatelse av sysselmannen som krever at man har tenkt igjennom hva man begir seg ut på mer enn én gang, har satellittelefon, nødpeilesender, skyteferdigheter og godkjent våpen, søk- og redningsforsikring, en tur-CV med vettugt innhold og et og annet annet. En annen ting er at det er svært få som tråkker rundt der oppe i ødemarken, så ruta vi skal gå, har kanskje bare vært gått én gang tidligere. Og det krever også nøye planlegging for å ikke ende i en situasjon der vi må rive en hytte for å bygge en flåte, slik de måtte i 1917, eller ufrivillig ender med isflak som fremkomstmiddel.

Turen nordover går i en seilbåt, som kaster loss på søndags morgen, med et mannskap åtte og ei bikkje. Bikkja, Ariel, blir med på fotturen på rundt 25 mil sørover sammen med Guri Anne, Markus og meg, mens de andre tar båten tilbake til Longyearbyen. Godt valg, har jeg hørt mange si, men for min del er nok fotturen den delen jeg anser som det største eventyret.

Nå gjenstår det bare å få tåka til å lette, få flydd seg hjem, plukke opp pikkpakket og komme seg på tur!