tirsdag 17. november 2015

Blindebukk på Troll Airfield



 
Alvorets time er kommet. Sesongens første fly til Troll er allerede i Cape Town. Men det kommer seg ikke videre. Ikke ennå. Først har været en viktig jobb å gjøre: Skru av vinden og skru på sola. Så har vi en viktig jobb å gjøre: Fjerne all snøen som ser ut til å komme fra et utømmelig lager. Vi holder på med det allerede, og det vil være misvisende å si at vi ikke har holdt på med det lenge nå. Men oppdraget blir mildt sagt utfordrende når det må gjøres i blinde. Blindebukk er ingen feil beskrivelse av den famlende, hardtarbeidende gjengen som snubler rundt på det som en vakker dag skal bli flyplass, men Stigespillet er heller ingen dårlig sammenligning. Alle som har spilt dette nådeløse spillet kjenner følelsen av å være nesten der, nesten framme, nesten ved målet, men så treffer du sklia som likeså godt tar deg tilbake til start.

Fresen på en god dag

Fresen på en dårlig dag

Og tilbake til start har vi vært noen ganger nå. I skrivende stund er jeg fryktelig spent, og jeg overdriver ikke, på hva som skjer der ute akkurat nå. Da vi kjørte inn i dag og anså slaget som midlertidig tapt, var vindmålingene oppe i 40 m/s (orkan: 32,6 m/s) og en ubønnhørlig snøføyk tettet alt av luft.

Dagens utsikt fra tråkkemaskina. For den som har like dårlig syn som meg, kan jeg fortelle at til venstre ser dere vindpølsa som har inntatt horisontalen og til høyre ser dere en container neddynget av snø

Alf mot vinden

Meg på en god dag der det ikke er nødvendig med doble briller for å fremprovosere konturer

Og for den som kanskje måtte tro det, så er ikke uvær spennende lenger. November har knapt hatt annet å by på. Da instrumentene oppe i vindmasta oppfattet 55 m/s orket den ikke mer og gjorde et dypt bukk. Et bukk så dypt at den aldri kan gjøre comeback og takket for seg på stedet. Radioantenna har også knekt, en garasjeport har knelt, en satellittantenneradom er flerret opp, én container er på avveie og en annen har forsvunnet som dugg for solen. Vi måtte til og med få sydd en mann det gikk hull på etter et asynkront svev på femten meter i vindens ville vrede sammen med en annen stakkar som var ute og sikret vårt kjære hjem. Vårt kjære hjem som nå minner mer om en skrothaug enn en ærverdig forskningsstasjon.

Vegard fortviler over å måtte gi slipp på prinsesserommet. Foto: Vegard Tuven

Et av bevisene på stormens herjinger

Per Morten og jeg har snekredag

Byggeplass i sterk kuling

Full stopp på kommunikasjonen over HF-radio (NB! Masta er ikke laget av gummi)

At alt dette skulle komme nå på tampen, som det ikke er mer tid igjen til å gjøre ting godt igjen, er jo i beste fall uheldig. Å skulle overlevere en stasjon med så mange skavanker er nesten litt stusselig. Men da kan de nye overvintrerne forhåpentligvis om et år klappe hverandre kjekt på skuldra og si at vi har jaggu fått det til! Så fin har stasjonen aldri vært! 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar