Tre døgn på lukket avdeling

Vassdalsbua

Mange er nok av den oppfatningen at Troll er så avsidesliggende som det er mulig å bosette seg. Det er ikke langt fra sannheten, men det er faktisk mulig å isolere seg ytterligere om brakkebyen blir for stor og hverdagslivets kjas og mas blir for påtrengende.

Bakenfor fjellene ligger det nemlig ei hytte som Ida og jeg har brukt så flittig at den såkalte Vassdalsbua nå går for å være Pikeværelset på folkemunne.

Utsikt fra Vassdalsbua

Pakket og klar til å være hjemmefra i dagesvis

Siste tur ut gikk onsdags kveld. Pikene reiste, med beltevogna fylt til randen, med dugnadsarbeid og husmorsferie for øyet. Men utferdstrang i Antarktis vinterstid har stundom sin pris. Ikke alt av maskineri vi har her nede er av årets modell, og ikke alt er i perlehumør når kvikksølvet kryper under 30 blå. Dette fikk vi smertelig oppleve da godeste Pompel stoppet med et kontant overtrykkshvin og brannalarmen hylende på full vreng. Havariet var et faktum. 

Malplassert kjølevæske. Foto: Ida Elen Asklund

Full evakuering. Foto: Ida Elen Asklund

Vi holder motet oppe mens vi venter på skyss

Hjelpemidler for å holde motet oppe i ødemarka

Gutta krutt på hjemmebasen var så å si i full beredskap allerede, så det tok ikke lang tid før Alf og Vegard var på vei ut for å berge oss. Men kjøretøyene lovpriser, som allerede nevnt, ikke den antarktiske vinteren og kan vel sies å regelrett være i opposisjon. Så Alf ble stående igjen halvveis ute hos havaristene og nyte den svarte mainatta. Etter at Vegard hadde kommet oss til unnsetning og forlatt oss i krypinnet lengst inn i Vassdalen, satte han snuten mot heimen og berget Alf på veien.

Utsikt fra cella

Noen siste stråler med sol før vinteren setter inn for fullt

Tilbake i Vassdalen, med en visshet om at dette var stedet vi kom til å bli værende inntil noen fant det for godt å komme og  hente oss, var det ikke annet å gjøre enn å begynne å spise seg opp for en lang vinter. Vi kunne selvfølgelig gått tilbake, men i bitende kulde og en oppakning stor nok for å overvintre, var gange et fjerntliggende alternativ.  Vi følte oss dessuten temmelig sikre på at vi kom til å bli savnet før vi led noen nød. Og ganske så riktig, etter tre døgn kom redningen. På den tiden hadde vi rukket å se et rikelig utvalg filmer, jeg hadde lekt elektriker en hel dag, mens Ida faktisk jobbet som en. Resultatet var oppløftende, så neste gang vi kommer dit har vi både taklys og stikkontakter i fleng.

Aggregatet trengte litt varm omsorg i -38 C

Vi tar en velfortjent pust i bakken i dugnadskaoset

Vel hjemme fra eksil rakk vi akkurat å få oss litt mat, en vask og en god natts søvn før 17. mai braket løs fullstendig korpsfri, og når jeg tenker meg om også pølse- og iskremfri. Men maten var av ypperste klasse, med unntak av tidenes, ja, hva skal man si om denne kaka, som ble både bakt og spist denne dagen. Kaka bar sterkt preg av å være laget på slumper fra skapene, og at når rødt ble brunt og blått ble turkis fordi det ikke var konditorfarge igjen, ga konditoren opp perfeksjonisme.

17. mai-brunsj

Kakeverksted

Ta-ta!

En særdeles forfriskende opplevelse i - 28,6 C

Livet her har forvandlet seg fra fullt kjør og vanvittig røre til rolige dager der sakte-TV er action og stillheten til tider øredøvende. Vi har vært her ganske nøyaktig et halvt år nå, og jeg kan ikke annet enn å si at tiden har flydd og at det har vært noen ganske så annerledes og helt uforglemmelige seks måneder.