Pakking til besvær

Når det gjelder pakking, er jeg ikke kjent for å være tidlig ute. Ikke som jeg kjenner til i alle fall. Men denne gangen har jeg gått meg selv en høy gang ved å prøvepakke gjentatte ganger. Faktisk. Ja, det er sant. Mange av remediene jeg har tenkt å ta med meg på flyet sørover, som kan veie inntil 2 x 20 + 8 kg, har vært nede i bagen opptil flere ganger og veid til det kjedsommelige. Ikke fordi jeg tror tingene mine går ned i vekt, men det er jo lov å håpe. En velkjent tankegang for Kari Nordmann, vil jeg tro, om det enn gjelder bagasje eller egenvekt.

For en uke siden hevdet jeg at den virkelig utfordringen var å sortere ut det som skal bli med på flyet, som, som nevnt, er svært begrenset, og det som skal sendes med båt, men som ikke kommer fram før i januar. Og det er jo en sannhet i det, men det er allikevel ikke såre enkelt selv om båtkassene er over heier. Når jeg tenker på det nå, var det egentlig enklere å få pakket de kassene. Rart med det. Ingen blandet seg i hvor tunge de ble, og det var uendelig med plass. Men så spørs det om de kommer fram da. Jeg har aldri opplevd mer merkverdig service enn da Bring kom for å hente kassene. En grinebiter av en herremann startet jubalongen med å fortelle meg kassene etter forskriftene skulle stå på bakkeplan, og ikke ‘oppe i etasjene’. Greit nok det, jeg hadde bærehjelp, så jeg så ikke mørkt på det. Men bære fikk jeg ikke. Det var mannfolkarbeid. Så da tok jeg til kameraet og dokumenterte seansen. Det viste seg å heller ikke være greit. Det strider visst med personvernloven å ta bilde av folk. (Så da er det kanskje på sin plass å beklage ovenfor alle dere jeg har tatt bilder av opp gjennom årene.) Og når jeg i tillegg bor i ei blokk med litt merkelig husnummerering var misnøyen fullkommen. Bringeren hev seg inn i bilen og kjørte avgårde med kassene før de var merket eller jeg hadde fått noe som helst bevis på at jeg hadde sendt bort store deler av livet mitt det neste året.

Nesten alt jeg trenger på et år er pakket i disse kassene.

ETA Antarktis medio januar

Men heldigvis finnes det er motstykke til denne historien, for ikke alle har et likt syn på hva service innebærer. Mine resterende båtkasser ble pakket av bryggselv-gutta i hovedstaden og shippet rett til Tromsø helt uten fuzz, hvor de nå er losset på M/V Mary Arctica, forhåpentlig sammen med kassene jeg selv har pakket.

 

'Da har vår glade pakkesjef Martin gjort klar 3 kolli..', kom det på sms fra bryggselv da forsendelsen med bryggeutstyr var pakket og klar.

Så nå er det altså tampen brenner. Bilen ble solgt tidligere i dag og pakkingas grand finale kommet.

Jeg innser at prioriteringa av hva som får bli med på mange vil virke noe merkelig. De 8 kg’ene er pakket av Polarinstituttet, så de har jeg ingen råderett over. Det vil si at jeg har 40 kg til fri disposisjon. Så jeg har, ikke overraskende, 10 kg skøyter og skiutstyr, som med litt ytterbekledning og sko fort ble 20 kg, og da er én av to bager er zippet igjen.

Noe for enhver anledning fordelt på noen skarve kilo. Innholdet er ikke ferdig optimalisert, men det nærmer seg stadig etter som timene går og punktumet settes uvilkårlig når tiden er ute.

Den andre og siste bagen er der det stopper seg fullstendig. Jeg har over 6 kg jeg ikke aner hva er, utførlig pakket og iført sløyfebånd. Veldig koselig, men en vekttyv like fullt. Bagen i seg selv veier knappe 2 kg, og så har jeg et halvt kilo pålagte medisiner jeg ikke trenger. Så da har jeg drøye 11 kg igjen til klær til hverdag og fest, inne som ute, samt toalettsaker for to måneder. Inntil i dag trodde jeg at pc og datautstyr også måtte inngå i disse stakkarslige 11 kiloene, men på magisk vis får vi ta med oss en bonushåndbagasje! Jeg blir allikevel svett av tanken på å ferdigstille dette storstilte og problematiske prosjektet.

Pakking er en vitenskap. Ære være den som driver med logistikk, og som er god på det!