torsdag 31. juli 2014

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

GJORDE SUSEN. VI ER FORTSATT VED MIDTBREEN OG VENTER PÅ VÆRET FOR Å KUNNE KRYSSE PÅ FORSVARLIG VIS. VAKRE OMGIVELSER & TOPP STEMNING

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

I MORGES BLE VI VEKKET AV EN ISBJØRNVAKT I HARNISK. EN UFORSKAMMET NÆRGÅENDE BAMSE FORSYNTE SEG AV MATEN HENNES. ET PAR SKREMMESKUDD

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

..VI FIKK OGSÅ MED OSS NOEN STRIE ELVEKRYSSINGER OG BLE BÅDE VÅTE OG SLITNE, MEN DET HAR VI NESTEN GLEMT NÅ. N79'33.356 E15'51.203

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

SPENNENDE DAG MED DÅRLIG VÆRMELDING OG HÅRETE TERRENG. VI PADLET 1.7KM FORBI NORDBREEN I FRISK NORDAVIND SOM ETTERHVERT BØD PÅ SNØ..

onsdag 30. juli 2014

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

EN DØGNVILL GJENG PÅ 3 SITTER NÅ V BÅLET V VÅRT 1.HJEM SLITNE,MEN FORNØYDE ETTER EN LANG DAG I KUPERT TERRENG. N79'42.144 E15'42.525

tirsdag 29. juli 2014

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

NÅ LIGGER VI PÅ SVAI I MOSSELBUKTA MED SEKKENE PAKKET OG VI ER KLARE FOR ILANDSTIGNING. 25MIL FORAN OSS. N79'53.046 E16'03.757



mandag 28. juli 2014

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

NÅ ER VI MIDT I EN LANG SEILAS FOR Å VINNE TERRENG FØR STORMEN SETTER INN.ISBJØRNBINNE M UNGE VAR DAGENS HØYDPKT N79'45,23 E11'05,17

 

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

En fantastisk dag endte i Ny-Ålesund etter en 16 timers seilas. Vi gikk ikke for seil lenge for det er knapt med vind og havblikk

søndag 27. juli 2014

Ekspedisjon ISHAV - klar for første etappe

Etter iherdig shopping i hjertet av Longyearbyen med tur innom samtlige sportsbutikker, en passe rikholdig matbutikk og Nordpolet, er vi nå sporenstreks klare til å klappe fra kai.

Hvis planen holder mål, kommer vi oss til Ny-Ålesund i kveld, før vi setter kursen mot det store intet, hva gjelder bosetning.



Foruten handel, ble gårsdagen brukt til nitidig pakking, og jeg kan melde om en tung bør, omhyggelig gramming til tross. Min sekk veide 27,8 kg før mursteinselektronikken var pakket og vannflaska fylt opp. Mye tyder på at den magiske 30-kilosgrensa blir krysset, hvorenn lite fristende det faktisk er.

Men det kan jeg vente med å grue meg til. Nå skal vi seile i dagevis, og det eneste vi trenger å ta hensyn til i forhold til opplessing er at båten skal flyte. Så langt, alt vel.


lørdag 26. juli 2014

SMS from 881632551474@msg.iridium.com

HEI VERDEN! NÅ ER JEG VEL FREMME I LONGYEARBYEN! TRØTT SOM EN STRØMPE, SPENT SOM EN STRENG!

----------

Dette er en første test av blogging fra satellittelefonen. Så fort vi kommer utenfor mobildekning, er det dere ser over stilen jeg kjører på blogginga. Ikke fordi det er en yndet stil, men fordi det er det som praktisk lar seg gjøre med utstyret jeg har tilgang på - en murstein som man kan skrive og sende sms fra på samme måte som vi gjorde med de første Nokiaene på nittitallet.


En snerten liten sak! Vi mottar gjerne sms'er som kan sendes gratis fra http://messaging.iridium.com. Nummeret er +881632551474. Det går også an å sende e-post til 881632551474@msg.iridium.com

Planen er å sende koordinater for hvor vi er, så for den interesserte er det mulig å gå inn på toposvalbard.npolar.no og se på kart og bilder fra området vi beveger oss i. Jeg vil også få hjelp av min kjære mor til å oppdatere forflytningen på et oversiktskart.



tirsdag 22. juli 2014

Ekspedisjon Ishav



I 1917 forliste ei fangstskute ved navn Ishav i Mosselbukta lengst nord på Spitsbergen. Om bord var blant andre bestefaren til Guri Anne og Markus. Det var sent på sesongen, og for å berge livet måtte han og resten av mannskapet ta seg tilbake til Longyearbyen til fots med minimalt av mat og utstyr. Ferden var lang og strabasiøs, og har i ettertid blitt omtalt som dødsmarsjen.



Dette er en sagnomsust historie som har vært med familien i snart et århundre, og Guri Anne bestemte seg for to og et halvt år siden å realisere drømmen, som begynte å forme seg allerede da hun var 7 år gammel, om å følge sin bestefars fotspor. Ikke til punkt og prikke, selvfølgelig, for et forlis vil man jo unngå, og det samme gjelder ukurant utstyr og matmangel. Men i all hovedsak er planen å følge den samme ruta de gikk i 1917.



Jeg fikk invitasjon til å bli med for godt og vel et år siden, og planleggingen av turen har gått sin gang siden. Det er vel ikke da rart at jeg gleder meg som en unge til turen, og akkurat nå er i overkant opptatt av tåka som ligger tjukt rundt plattformen. Jeg krisemaksimerer sånn at selv halvparten hadde vært for mye. Mine kjære kollegaer planlegger å få meg flyttet til et annet kontor hvis tåka ligger like tungt i morgen. Så sur tror alle, meg selv inkludert, at jeg kommer til å bli om jeg ikke kommer meg avgårde.


Det er en enorm mengde med planlegging som ligger bak en tur som denne, for det er ikke rent lite man skal tenke på når man drar så langt utenfor allfarvei oppe i nord. Det er nemlig ikke gjort på et blunk å få hjelp hvis noe går galt, så da kan man ikke tillate seg å ta lett på verken isbjørnsikkerhet eller førstehjelp. 


Guri Anne får sy-opplæring - bacon eller menneskehud? Det går på ett ut.  

Deler til snubleblusset som ligger klart i Longyearbyen

Dessuten skal man bære med seg alt man trenger til livets opphold, så da er man i det evige dilemmaet vekt versus behov når pakkelista skal utformes. Camping-stæsj er det ingen vei utenom, men man kan alltids kjøpe seg noe som er lettere mot å åpne lommeboka på vidt gap. Til vår tur trenger vi også breutstyr og packraftbåter for å kunne ta oss over eller forbi isbreer, og mat er det også veldig vanskelig å komme seg unna på pakkelista. Men hvor mye mat bør vi ha med? Hvor mye mat vi ha med? Det er ingen tvil om at vi kommer til å bære tungt. (Og her må jeg igjen kommentere hvordan mine kollegaer oppfatter meg og mine forberedelser. De fleste antyder at jeg har gått fra vettet når de ser meg på tredemølla der jeg stabler meg saktegående avgårde i bratt skråning og med en tungt lesset sekk.)

Resultat av tørking av frukt, kjøtt og grønnsaker

Real turmat à la Marit

Svalbard er på mange måter noe helt annet enn fastlands-Norge. Her kan man ikke uten videre ferdes fritt. For å dra på tur må man ha tillatelse av sysselmannen som krever at man har tenkt igjennom hva man begir seg ut på mer enn én gang, har satellittelefon, nødpeilesender, skyteferdigheter og godkjent våpen, søk- og redningsforsikring, en tur-CV med vettugt innhold og et og annet annet. En annen ting er at det er svært få som tråkker rundt der oppe i ødemarken, så ruta vi skal gå, har kanskje bare vært gått én gang tidligere. Og det krever også nøye planlegging for å ikke ende i en situasjon der vi må rive en hytte for å bygge en flåte, slik de måtte i 1917, eller ufrivillig ender med isflak som fremkomstmiddel.

Turen nordover går i en seilbåt, som kaster loss på søndags morgen, med et mannskap åtte og ei bikkje. Bikkja, Ariel, blir med på fotturen på rundt 25 mil sørover sammen med Guri Anne, Markus og meg, mens de andre tar båten tilbake til Longyearbyen. Godt valg, har jeg hørt mange si, men for min del er nok fotturen den delen jeg anser som det største eventyret.

Nå gjenstår det bare å få tåka til å lette, få flydd seg hjem, plukke opp pikkpakket og komme seg på tur!



lørdag 19. juli 2014

Det jeg husker at jeg har glemt

Det er rart hvordan man glemmer, selv de enkleste ting, selv ting man har bestemt seg for å ikke glemme. For meg gjelder det noe så trivielt som å huske forskjellen på fem og to uker. Og da snakker jeg selvfølgelig bare om det jeg husker at jeg har glemt.

Sist onsdag hadde jeg vært offshore i én uke, og måtte stå igjen og se langt etter gjengen som fikk reise hjem. Man skulle tro jeg visste bedre enn som så. Jeg hadde jo bestemt meg for å ikke glemme hvor kort to uker er, mens jeg enda var vant til å jobbe fem uker i strekk på båt. Men det har altså ikke gått så bra med denne ikke-glemmingen, for det var ingen tvil om at jeg hadde ‘en hel uke igjen’ og ikke ‘bare en uke igjen’ av turen. Enn å være så glemsk!

Heldigvis har det gått et par dager siden det, så nå er det bare en helg og noen dager, som vanligvis ikke telles med, igjen før jeg slipper fri. Jeg innser når jeg skriver dette, at to uker egentlig er ganske kort, så jeg skal prøve å huske det til neste gang jeg er midt-turs og har fått en forvrengt forestilling av konseptet ‘tid’.

Så med en helg, som egentlig ikke er helg, og et par dager som ikke telles igjen, skal nok tiden gå fort med alt som foregår her ute. Og før jeg vet ordet av det er det jeg som sitter på helikopteret som durer inn mot land, og er klar for mitt neste eventyr!
 
Picknic på Kvitebjørns helidekk forrige helg
Selv kontorfolket lures ut når det lokkes med boller og is 
Minisommerferie i tre-kaffen

fredag 4. juli 2014

Sykkeltur på Sardinia - snarveien til strandkropp? Siste og 14. etappe: Bosa - Alghero (ca 5 mil)

Vi fikk aldri helt taket på Sardinia, men vi er allikevel enige om at det har vært en fin tur,  bare for å ta det viktigste først.

Sykkeltur i Italia slår aldri feil! Hoppende glad over turen nå, som i 2007. Tradisjonen tro ble bildet tatt siste sykkeldag.

Syklene gjøres klare for retrett 

Siste etappe ble syklet fra Bosa til Alghero. Ruta gikk langs en dramatisk kystlinje, som det heter på fagspråket, og lignet mer på det Sardinia vi hadde planlagt å være på sykkelferie i. Det var riktignok for varmt, for oss stakkars nordboere, men vakkert var det. Vi hadde heller ingen motvind, så det er da noe, selv om vindstilt jo også kan skrives opp som en plage når gradestokken viser snaue 40 grader. Grunnen til at vinden glimret med sitt fravær,  var nok at vi brukte opp alt Sardinia hadde av den slags ganske tidlig.

Vi fulgte kysten fra Bosa til Alghero under giroens siste sykkeletappe

Uten å filosofere for mye over hva som gjorde at Sardinia ikke helt traff oss, velger jeg å tro at det kanskje ikke var riktig å dra dit vin(d)en tok oss, og at grunnlaget er lagt for en mulig revansj. Jeg ser heller ikke bort i fra at Toscana var en dårlig oppkjøring, der alt var som i en drøm. Det krever sin kvinne å ikke bli blasert av slikt. Men summa summarum er sykkeltur i Italia like strålende som alltid, hete og andre plager til tross. Hege uttalte på et tidspunkt at hun ikke kunne fatte og begripe at ikke alle gjorde som oss, og at hun i grunnen var umåtelig misunnelig på seg selv. Og Kristin og jeg var selvfølgelig enige.

Hvor går turen videre? Vinden og vinen hjelper oss å finne fram i Lonely Planet for Sardinia - en litt trå guidebok

Mye av det som ligger bak ideen om å sykle seg gjennom Italia, bunner i energiinntak og uttak. Alle som er glad i mat, og ikke vil bli bælfeit, skjønner hva jeg snakker om. Dere andre kan prøve å tenke dere til det, eller eventuelt spørre noen som dere tror at vet. Til tross for mang en mil i motbakke og med stri vind i mot, tør jeg påstå at vi kommer hjem bittelitt mer gladfeit enn da vi dro, og at vi innerst inne skjønner hvorfor.

Ny dag, ny frokost

Lunsj av det beskjedne slaget

Mellommåltid

Typisk forrett til en sen middag



tirsdag 1. juli 2014

En helt vanlig dag på Sardinia

For å få has på denne øya og få mest mulig ut av de siste dagene vi har her, satte vi oss på bussen i Sassari og gjorde et lite byks. Og med et slags vips var vi i Bosa med perfekt utgangspunkt for en nydelig siste etappe til Alghero. 

Det eneste skåret i gleden over å være sentralt plassert i Bosa, var at sykkelsetet mitt ikke lenger var med oss. Det hadde glemt å gå av bussen samtidig som alle de andre sykkeldelene. Bussjåføren ville egentlig ikke ha med syklene på bussen, selv om vi hadde betalt for dem, så vi måtte pelle dem fra hverandre for at de skulle ta minst mulig plass i lasterommet. 



Rådvill, dog handlekraftig, hev jeg meg på sykkelen til Kristin og begynte å sykle rundt i Bosa som en hodeløs høne for å se om jeg kanskje klarte å finne bussen. Det viste seg overraskende nok å være lite fruktbart. Neste desperate forsøk gikk ut på å veive etter en politibil som stoppet og et par stramme politimenn stilte seg til vår disposisjon. De tok utfordringen på strak arm og iverksatte Operasjon Sykkelsetet på vidvanke. 



Og denne historien har faktisk en lykkelig slutt, for plutselig så jeg dem komme kjørende utenfor hotellet vi akkurat hadde tatt inn på, til tross for at vi ikke hadde oppgitt hvor vi skulle bo. To politimenn, stolte som haner, viste fram fangsten til min store begeistring! 



SMS fra politiet i etterkant av sykkelseteoverrekkelsen der de skryter av sin egen effektivitet.


I dag har vi hatt en ganske sykkelfri dag, og kun syklet tur-retur stranda. Jeg satt på setet hele veien med et bredt smil om munnen. Strandturen ble en middels suksess. Vi gjennomlevde turens dårligste lunsj på en strandbar med et meget nonchalant forhold til gourmet, og oppnådde å gi lappeteppehudene våre nye sjatteringer og ruter av brunt og rødt. Kveldens middag var heller ingenting å skrive hjem om. Restauranten lå idyllisk til i gamlebyen, men det hjelper lite når stedet fullstendig mangler respekt for mat og personalet ikke vet forskjell på vin og brennevin. Selv om dette høres litt negativt ut, trives vi veldig godt her i Bosa, en by med en helt egen sjarm.