Dit peppern gror og like langt forbi

Vel framme på Troll, og jeg kan røpe at det er kjempestas! Dette innlegget skrev jeg på den lange ferden sørover mens jeg lurte veldig på hva jeg egentlig syntes om det jeg nå er i ferd med å gjennomføre.

Et første glimt av fjellene i Antaktis

Nå er jeg på vei. Virkelig er på vei. Det afrikanske kontinentet har akkurat falt ut av siktet, vi har nå siste destinasjon for øye på denne reisen, nemlig den norske forskningsstasjonen, Troll, på Antarktis. (Og når jeg får publisert dette innlegget er jeg allerede der! )

Kapp det gode håp - et siste glimt av Afrika 

Jeg har tenkt en del på hvordan det kommer til å føles å faktisk være på vei, se Cape Town forsvinne i det fjerne, og trodde vel egentlig jeg skulle klare å komme med et svar nå. Et svar på, og en skildring av hvordan det egentlig føles å reise mot det ukjente og enestående isolerte. Dessverre har jeg et skuffende rolig forhold situasjonen, som jo er helt i orden. Det blir bare litt kjedelig hvis jeg skal skrive det som det er: Litt rart, bare.

'worldwide'

Det har vært mye venting og mye tid til å tenke, men noen reisefeber har ikke vært å spore. Jeg må innrømme at det virker ganske uvirkelig. Ikke en gang flymagasinene har Antarktis avmerket på kartet. Men her sitter jeg altså, i flyet sør for Afrika, med snuten pekende sørover.

Meld fra hvor du går...

Siden følelsesspekteret mitt i grunnen ikke er stort å blogge om, serverer jeg like godt en simpel hendelseslogg fra da jeg forlot fedrelandet:

Værnes – Gardermoen gikk problemfritt, men på Gardermoen kunne det fort gått galt. Ida og jeg satte oss et halvt steinkast unna gaten i altfor god tid før avgang. Altfor god tid er sjelden gode nyheter, og det var det ei heller denne gangen. Vi glemte oss helt bort, ja, tro det eller ei, så vi mistet nesten flyet til Zürich. I Zürich gikk det meget bedre. Vi møtte Per Morten og kokken Bugge, husket tid og sted, og kom oss til Genève. 

En kunstpause i Genève ga oss tid til en liten tur til byen og nok tid til å kjede oss på privat lounge. Hele teamet var nå samlet og det neste som ventet var privatflyet som vi fortsatt sitter på, og det er en saga i seg. Vi har hinsides med plass, får latterlig god service og enorme mengder fjong mat. 

Flymat som jeg aldri har sett den før

Etter en pitstop i Brazzaville, Kongo, som i og for seg føltes litt ekstraordinært, ble vi satt ned i Cape Town, hvor vi endte med å være i to dager grunnet uvær sørpå. Det er alltid fint å komme tilbake til Cape Town, som for meg er veldig assosiert med frihet både i form av tid og penger. Min første friperiode etter at jeg hadde begynt å jobbe, gikk til Cape Town. Jeg hadde fem uker fri og lønn istedenfor studielån. En helt ok kombo. Denne gangen hadde jeg helt klar innsikt i at dette var siste mulighet til å bruke penger på over et år, så egentlig burde nå kunne skryte av en skjødesløs pengebruk, men det får jeg heller se om jeg klarer å ta igjen på returen. Oppholdet ble i korte trekk brukt til å dykke med hai, som i og for seg er ganske tullete pengebruk, se på Volvo Ocean Race-båtene, som var helt gratis og litt siste-liten-shopping, som garantert kommer godt med.

Jeg registrerer at jeg er underveis. Men klarer ikke helt å ta innover meg at jeg har jeg reist dit peppern gror, som er cirka så langt som man blir bedt om å reise av sin verste fiende, og forbi. Forbi der peppern gror. Og jeg skjønner det ikke selv. Men dit er jeg altså på vei, og der blir jeg en god stund.

Flykart med avmerket rute og PNR = Point of No Return