Et siste glimt av sol

Det siste jeg så av sola på den siden av St.Hans

Nå har sola gått ned en siste gang på en ganske god stund. Det skal bli august før den glimrer med sitt nærvær igjen. Jeg er i ferd med å oppleve mitt livs lengste mørketid. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende siden jeg kommer fra Trondheim, som ikke driver med den slags, men nevnes må det. Pers er pers.

Det har blitt kaldere også, og jeg kan med trygghet si at den antarktiske vinteren har toget inn. Vi har foreløpig blitt forskånet mot vindens vrede, men vinter er det like fullt. Og mørkt er det. Selv om ikke alle døgnets 24 timer er i stummende mørke, blir aldri helt lyst heller. Men det lille vi får av lys har noe magisk over seg.

Troll i det fjerne, på vei opp til Volkonskogo Gora en siste gang for sesongen

Forrige helg lurte vi til oss et siste glimt av sola, Per Morten og jeg. Vi gikk opp i fjellet og sørget for å være godt oppe i høyden da sola sto på sitt høyeste. Klokka var to, for det er nemlig slik som jeg har påpekt tidligere: Ting her er ikke som overalt ellers. Mye er litt baklengs. Så klokka har vi, ironisk nok, stilt til dobbel sommertid.

Per Morten og jeg smugsoler oss i den beskjedne maisola med er en fantastisk utsikt fra turistpostkassa ved Trollveikja.

I dag var vi ikke like heldige med skuet på lørdagsturen, som gikk på såkalt høylys dag. Himmelen hadde et streif av lys å tilby, men tunge bygeskyer hang over oss og det var, til forandring, litt snø i lufta. Alt vær har sin sjarm, men pittoresk var det slettes ikke. Dermed ble det dårlig med knipsing, og bildebevisene fra dagens tur uteblir. Heldigvis er det bare unntaksvis slikt vær, så jeg har et knippe vinterbilder fra andre maiturer i Trolls eventyrlige bakgård som jeg gjerne vil dele. 

Tur til Volkonskogo Gora:
Det er 10. mai, det er kaldt, men vi har fortsatt noen timer dagslys.

Per Morten, som ikke klarer å legge skjul på at det er kaldt

Alf, som ikke klarer å legge skjul på at det er kaldt heller

Og meg da, som minst av alle klarer å legge skjul på at det er kaldt

Per Morten skriver seg inn i boka på Volkon med den mest vinterlige datoen notert siden boka var ny.

Jeg tøffer meg og tar av kuldemaska for bildet. Foto: Per Morten Aarak

Den beste uteserveringa i området

Tur til Trollveikja:

Det er 24. mai og pinse. Sola har egentlig takket for seg, men lar den ikke få fred helt ennå.

Per Morten sikter mot toppene, og ser Trollveikja i øynene.

Per Morten har flytta seg, og jeg har flyttet kamera litt til høyre

Og så har jeg flytta kameraet enda mer til høyre

..før jeg går litt opp i terrenget og snur meg helt rundt. Sola titter så vidt over horisonten.

Dette bilde er tatt enda mer østvendt, og jeg har kommet meg enda litt høyere opp i terrenget, stadig på vei til Trollveikja.

Og tilslutt noen bilder fra arbeidsplassen:

NILUs luftmålestasjon på Trollhaugen fra den ene siden

NILUs luftmålestasjon på Trollhaugen fra den andre siden

Én av KSATs antenner - med fjernlageret vårt, også kjent som 'isen', i bakgrunnen

Rett bak Hovedstasjonen er bakken ned til breen prydet med en mast

Tre døgn på lukket avdeling

Vassdalsbua

Mange er nok av den oppfatningen at Troll er så avsidesliggende som det er mulig å bosette seg. Det er ikke langt fra sannheten, men det er faktisk mulig å isolere seg ytterligere om brakkebyen blir for stor og hverdagslivets kjas og mas blir for påtrengende.

Bakenfor fjellene ligger det nemlig ei hytte som Ida og jeg har brukt så flittig at den såkalte Vassdalsbua nå går for å være Pikeværelset på folkemunne.

Utsikt fra Vassdalsbua

Pakket og klar til å være hjemmefra i dagesvis

Siste tur ut gikk onsdags kveld. Pikene reiste, med beltevogna fylt til randen, med dugnadsarbeid og husmorsferie for øyet. Men utferdstrang i Antarktis vinterstid har stundom sin pris. Ikke alt av maskineri vi har her nede er av årets modell, og ikke alt er i perlehumør når kvikksølvet kryper under 30 blå. Dette fikk vi smertelig oppleve da godeste Pompel stoppet med et kontant overtrykkshvin og brannalarmen hylende på full vreng. Havariet var et faktum. 

Malplassert kjølevæske. Foto: Ida Elen Asklund

Full evakuering. Foto: Ida Elen Asklund

Vi holder motet oppe mens vi venter på skyss

Hjelpemidler for å holde motet oppe i ødemarka

Gutta krutt på hjemmebasen var så å si i full beredskap allerede, så det tok ikke lang tid før Alf og Vegard var på vei ut for å berge oss. Men kjøretøyene lovpriser, som allerede nevnt, ikke den antarktiske vinteren og kan vel sies å regelrett være i opposisjon. Så Alf ble stående igjen halvveis ute hos havaristene og nyte den svarte mainatta. Etter at Vegard hadde kommet oss til unnsetning og forlatt oss i krypinnet lengst inn i Vassdalen, satte han snuten mot heimen og berget Alf på veien.

Utsikt fra cella

Noen siste stråler med sol før vinteren setter inn for fullt

Tilbake i Vassdalen, med en visshet om at dette var stedet vi kom til å bli værende inntil noen fant det for godt å komme og  hente oss, var det ikke annet å gjøre enn å begynne å spise seg opp for en lang vinter. Vi kunne selvfølgelig gått tilbake, men i bitende kulde og en oppakning stor nok for å overvintre, var gange et fjerntliggende alternativ.  Vi følte oss dessuten temmelig sikre på at vi kom til å bli savnet før vi led noen nød. Og ganske så riktig, etter tre døgn kom redningen. På den tiden hadde vi rukket å se et rikelig utvalg filmer, jeg hadde lekt elektriker en hel dag, mens Ida faktisk jobbet som en. Resultatet var oppløftende, så neste gang vi kommer dit har vi både taklys og stikkontakter i fleng.

Aggregatet trengte litt varm omsorg i -38 C

Vi tar en velfortjent pust i bakken i dugnadskaoset

Vel hjemme fra eksil rakk vi akkurat å få oss litt mat, en vask og en god natts søvn før 17. mai braket løs fullstendig korpsfri, og når jeg tenker meg om også pølse- og iskremfri. Men maten var av ypperste klasse, med unntak av tidenes, ja, hva skal man si om denne kaka, som ble både bakt og spist denne dagen. Kaka bar sterkt preg av å være laget på slumper fra skapene, og at når rødt ble brunt og blått ble turkis fordi det ikke var konditorfarge igjen, ga konditoren opp perfeksjonisme.

17. mai-brunsj

Kakeverksted

Ta-ta!

En særdeles forfriskende opplevelse i - 28,6 C

Livet her har forvandlet seg fra fullt kjør og vanvittig røre til rolige dager der sakte-TV er action og stillheten til tider øredøvende. Vi har vært her ganske nøyaktig et halvt år nå, og jeg kan ikke annet enn å si at tiden har flydd og at det har vært noen ganske så annerledes og helt uforglemmelige seks måneder.