søndag 8. mars 2015

Forretningsreise - slik det gjøres i Antarktis



Opprydding etter en hard storm

Det første jeg skal gjøre er å røpe at det finnes dårlig vær. Ja, faktisk. Jeg vet dette nok kommer som et sjokk på mange, men det finnes faktisk dårlig vær. Det hjelper ikke med all verdens klær når vinden hyler at her er det den som bestemmer og lover å rive med seg alt den kan få tak i. Nå fikk ikke vinden tak i annet enn imponerende snø som den pakket rundt oss, men det gjorde den så grundig at vi tilslutt kunne skrive 4 døgn i regnskapet over forsinkelser. Men for å ikke foregripe begivenhetenes gang ytterligere, starter jeg fra begynnelsen.
Oppdraget var såre enkelt. Vi skulle reise ned til iskanten der forsyningene fra båten ble losset av, og ganske enkelt ta med siste rest hjem. Willy, Kjetil, Eva og jeg la ut på det som skulle bli årets siste transport en torsdag i strålende solskinn, og vi var allerede da overbeviste om at det skulle bli en fin tur. Siden jeg er i fast-foreward-modus i dag gir jeg villig vekk siste, konkluderende setning allerede nå: Da vi var tilbake etter nesten åtte døgn var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Turen skulle i utgangspunktet ta en tre-fire dager, så for å få den til å vare dobbelt så lenge er det klart at noen utfordringer måtte tilsettes.
Første stopp for å sjekke at alt henger på.

God stemning rundt middagsbordet. Foto: Eva Fulgset
Tråkkemaskinene har fått flotte navn. På turen hadde vi med Bråstopp, Kongen og Prinsessa.

Fylling av drivstoff

Mats-Ola og Jon Hugo kommer oss til unnsetning


Oppdraget et utført og redningspatruljen kan kjøre hjem

Allerede ved 49 km kom den første humpen i veien. Eva fikk sin første kjøretime med tråkkemaskin, som varte i gode 150 meter. Hun så ut til å ville kjøre i ring, men bedyret at det ikke var hennes intensjon å holde høyre. Det viste seg at en sensor på drivakslingen hadde takket for seg, så vi måtte sende bud på ny. Verkstedet tilbød heldigvis utrykningstjeneste, så etter en liten arbeidsdag med venting, kjørte det lille følget vårt videre som perler på en snor inn i natten.
Turen videre i nordgående retning gikk som en lek. Alt var som det skulle, og jeg ble introdusert til det mest geniale skiturkonseptet jeg kan tenke meg eksisterer. Sola glimret med sitt nærvær og terrenget bikket jevnt nedover, så det sier seg selv at det måtte bli bra å få gå på ski. Men det som gjorde dette så eksepsjonelt var at jeg kunne spenne på meg skiene på trappa, og legge i vei med noen minutters forsprang uten videre tanker om hvor turen skulle ende, hvor mye energi jeg hadde og hvor lang turen skulle bli. Kjøretøyene går i 15 km/t, så forspranget beholdt jeg helt greit og fikk gå i fred på Antarktis’ enorme sletter å føle meg mutters alene. Altså, alene på en bra måte. Stor plass, mye frihet osv. Etter et par timer på morgenkvisten og 3 mil bak meg, var jeg egentlig godt fornøyd, og bestemte meg for at jeg hadde kommet til veis ende på skituren. Alt jeg trengte å gjøre var å stoppe og vente litt, og vips så var jeg hjemme! Jeg trengte ikke å beregne når jeg måtte snu eller fullføre en runde slik man er vant til. Jeg kunne bare stoppe og kalle det en ferdiggått tur! Perfekt!


Bråstopp, Willy og meg. Foto: Eva Fuglset

Vinterlagring av noen kontainere noen kilometer unna iskanten

Framme ved losseplassen

Fikk tid til en aldri så liten skitur nede ved iskanten også i spektakulære omgivelser


Havet!

Siste finish på lossplassen før vi er klare for retretten

Ahh, campingliv! Foto: Eva Fulgset

Iført lue for hell og lykke på pingvinjakten

Pingvin!

Willy og keiseren hadde ett og annet å dele

..og det hadde vi og. Foto: Eva Fulgset



Turens høydepunkt er å komme fram til iskant og til havet. Vi var forberedt på at vi kom til å få se lite dyreliv i og med at det er så seint på sesongen, men til alle overmål fikk vi hilse på en keiserpingvin. Den hadde nok forvillet seg noe for, så vidt jeg har skjønt er pingviner flokkdyr og burde heller komme seg ned til vannet enn å vase 7 km oppe på isen slik vår lille kompis gjorde. Vi får håpe den hadde en plan og berget seg gjennom uværet som møtte oss i forlengelsen av turen. 


Dette er usikten jeg hadde fra førersetet. Jeg kjørte overraskende nok kun på GPS.

Hurra for venting

Eva er på vei til do

Willy og jeg har kommet inn etter Oppdrag: Knyt fast campingvogna. Foto: Eva Fulgset

Snøen kommer inn over alt. Her har vi batterier og andre lite snøsikre saker. Foto: Eva Fuglset

Kjetil gyver løs på veggen med brødkniven. Foto: Eva Fulgset

Jeg tester den nye dodøra. Foto: Eva Fuglset

Do og verksted i ett. Snakk om luksus. Foto: Eva Fuglset

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.. Kaffe på senga får jeg ikke hjemme på stasjonen! Foto: Kjetil Bakkland

Søndag var vi på stø kurs mot stasjonen igjen og hadde håp om å komme oss inn før det lovte lavtrykket kom for tett på. Det rakk vi på ingen måte, og endte med å foreta oss en nødstopp når fullstendig fravær av sikt begynte å gå på sikkerheten løs. Vi fikk berget oss inn i campingvogna som vi senere gikk ut og stroppet fast for at den, med oss i, ikke skulle bli tatt av vinden. Eva hadde ønsket seg både det ene og det andre for oppholdet, og siste punkt på lista ble innfridd så til de grader. Forstå det den som kan, men hun hadde ønsket seg uvær. Så da satt vi der tre døgn til ende og prøvde å holde liv i aggregater og varmeapparatene, mens vi dyttet i oss det vi hadde av mat, spilte kort med en 51-korts kortstokk og så filmer. Vi forsøkte også en stund å holde utgangsdøra operativ, men det var tidlig et tapt slag. Vinduet tok over funksjonen. Etter et døgn med flying inn og ut av vinduet for å blant annet komme seg på do, bestemte vi oss for at modifisering av bomodulen var et nødvendig onde. Kjetil gjorde kort prosess og tok brødkniven fatt. På kortere tid enn det det ville tatt å gå rundt var luka et faktum. Dør lagde vi av et ullpledd. Det primitive over situasjonen var tilnærmet fullkommen, men vi kunne gå på do før vi var helt gul på øynene og samtidig ha et håp om å få tørket klærne som var dryppende våte etter tidligere turer ut i ragnarokket.

Synet som møtte oss da vi endelig fikk sikt og kunne se vindens verk


Meg som klovn. Foto: Kjetil Bakkland

Her er inngangsdøra vår. Altså, bak snøen. Foto: Eva Fulgset

Willy gråter sine tapre tårer over den begravde motoren

Jørn, sleiva og motoren

Angrep fra alle bauer og kanter

Foto: Eva Fulgset

Bråstopp i snømassene

Jeg har fått spade og Jørn har fått sleiv. Foto: Eva Fuglset

Utsikt fra vårt lille krypinn. Foto: Eva Fuglset

Kongen er halvveis utgravd når kvelden kommer etter en full dag med graving

Alt kommer til en slutt, og det gjaldt også uværet. Det som møtte oss da vinden hadde lagt seg var ganske spektakulært. Om at vi satt bom fast herket ingen tvil, men hvordan vi skulle komme oss ut og hjem i tide til siste fly slik at de som i utgangspunktet ikke planla å overvintre skulle rekke hjem stor for oss som en gåte. Vi tilkalte forsterkninger og da ble det fart på utgravingen. Nok et havari kom for dagen, og nok et bergingsteam kom på trappene med store øyene og nye reserver med pågangsmot og mat. Utgravingen tok 1,5 døgn og fantefølget som nå hadde vokst til 9 personer kunne returnere. Vi kom oss hjem til både avskjedsfest og flyavgang, så nå gjenstår det bare å takke for følget og sette gjengen på flyet i morgen den dag!

Du vet det er på tide å komme seg hjem når dette er det man har å by på av godsaker

Maskinene var overlegne menneskets snøskuflekraft

Den siste maskina med havari trekkes og dyttes løs fra snømassene og over på en slede.

Vårt kjære hjem skimtes i det fjerne. En lang reise var over.


4 kommentarer:

  1. Litt andre hverdagslige utfordringer enn det vi "vanlige" mennesker opplever i hverdagen! Men her i Nidaros har vi lignende utfordringer i våre kjøretøy etter nattens enorme snøfall på nesten ti, jeg gjentar, 10 cm! Kontraster sier du?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, nei, det er ikke mangel på kontraster! ..og flere skal det vel bli! ;)

      Slett
  2. Anne Margrethe Grimsvang10. mars 2015 kl. 00:15

    Artig å følge deg. Du skriver så jeg leser m et smil om munnen. Men dette var vel bare en høststorm. Eller har vinteren begynt før høstjevndøgn? Kanskje litt vanskelig å definere årstidene?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Takk for hyggelig tilbakemelding :) Dette var nok bare en høststorm, ja. Vi er lovt mye kraftigere vind enn dette gjennom vinteren, men da skal vi holde oss inn på stasjonen!

      Slett