Når verden raser

Når ulykker skjer i fjellet treffer det meg alltid. På et eller annet vis føles det alltid nært. Fordi jeg er så glad i fjellet. Fordi fjellet sies å være urokkelig. Fordi fjellet har et lunefullt temperament, er vilt og brutalt, og vakkert. Men denne gangen ble det for nært. Denne gangen traff det for hardt.

Hjertet sank i meg da jeg så nyhetsnotisen i avisa mandags kveld i starten av påska om at fire menn var savnet i Sunndalsfjellene. Selv om beskrivelsen ikke passet helt, var det aldri noen tvil om hvem som hadde vært på tur på Litlskjorta i det rufsete været.

Yngve og meg på toppen av Litlskjorta i fjor. Et bilde jeg alltid har blitt glad av å se, har en litt annen stemning over seg nå. (Foto: Bård Smestad)

At to av mine venner var savnet på et fjell de kjente så godt, var helt uvirkelig. Det skal aldri skje. Det kan aldri skje. Å tviholde på håpet føltes fånyttes og meningsløst, for disse karene hadde funnet veien ned om de var i live, noe annet var helt utenkelig. Men enda mer utenkelig var det at de ikke skulle komme ned, så alle utenkelige scenarier ble til realistiske forklaringer.

Men de kom aldri ned. Og det er så ufattelig vondt. Det skulle ikke skje. Tiden hadde ikke kommet for dem. De var ikke klare for å hvile i fred. Og ingen var klare for å ta sitt siste farvel.

Allikevel var det ingen vei utenom. Yngves begravelse har vært. Øyvinds bisettelse har vært. Det var noe endelig over det. Men ikke endelig nok. Jeg tar meg stadig i å tenke at guttene kommer til å digge det som står av lovord om dem i avisene når de får se det. Det er ubegripelig at de aldri kommer til å se det, at de aldri kommer tilbake. Og at de har vært på sin aller siste tur.

Det er vanskelig å sette ord på det jeg prøve å formidle. Og det er vanskelig å helt vite hva jeg prøver å formidle av tanker som rører seg, som jeg sitter igjen med etter at tragedien har truffet, sårene fortsatt er dype og verden har gått videre. Men det er en kjensgjerning at verden må gå videre. Og at hverdagen kommer også til min forunderlige verden, som jeg har valgt å kalle den, en dag. Men det er ikke riktig ennå. Først må hjertet mitt slutte å gråte.

Det er ikke rare trøsten i noe som helst når ting går så til de grader galt, men heldigvis er det trøst i vissheten om at sorgen slipper taket etter hvert, og at jeg for alltid skal ha de gode minnene.

Ett av mine gode minner formidlet med et blinkskudd fra nyttårsaften der Bård lirer av seg en vittighet til Øyvind, Yngve og Kristins store fornøyelse.