Ikke for
å skryte, men jeg er flink til ganske mye. Men det er ikke alle mine talent jeg
verdsetter like høyt. Ett av dem er å forlate ting i naturen. Ting som ikke
hører hjemme i naturen. Ting jeg gjerne skulle hatt med meg hjem igjen.
 |
| Lørdagstur på vei opp mot Trollkammen |
Men alt
går ikke bestandig som man ønsker. Grunnlaget for gårsdagens skattejakt ble
lagt på lørdag da vi var ute og utforsket gode, gamle Trollkammen. En førsteklasses
fotomulighet bød seg, som det så ofte gjør på tur her nede. Og jeg grep den,
som jeg jo gjerne gjør. Det var intet ekstraordinært ved denne kunstneriske
pausen, egentlig, men en liten begivenhet skapte såpass til ringvirkninger at
den er verdt å nevne. Som vanlig fikk jeg så vidt tatt noen bilder før kameraet
gikk ut i kuldestreik. Batteriet ble pellet ut av kameraet for å få plass i
votten, og alt var som det skulle være. Alt bortsett fra at batteriet, det eneste jeg har, aldri
fikk noen plass i votten. Det lot jeg ligge igjen.
 |
| Et flott skue som ikke lar seg stå ufotografert |
 |
| Troll ble valgt som motiv for det siste bildet før jeg la fra meg batteriet og gikk |
Heldigvis
er ikke husken det verste jeg har når det kommer til stykket, ikke på alle
områder i hvert fall. Da jeg på søndag oppdaget at kameraet var batteriløst,
følte jeg meg ganske trygg på hvor skaden var skjedd og at jeg skulle kunne
klare å ta meg tilbake. Det viser seg nemlig etter gjentatte beklagelige episoder,
at jeg er en dreven backtracker, samt god til å ta med meg dyktige skattejegere
på tur.
Per
Morten ble med, og for å gjøre en lang historie litt kortere, fant han
batteriet i all sin kamuflerte prakt liggende på en stein oppe i ura.
 |
| Finn én feil |
 |
| Historiens helt |
Igjen viser
det seg at ingenting er så gærent at det ikke er godt for noe. Fadesen førte
til en bonustur opp i fjellet, og jeg ble mye mer glad for at batteriet ble
funnet igjen, i forhold til om jeg skulle hatt det hele tiden.
 |
| Ikke helt mørkt, men ikke helt lyst heller de siste metrene mot Trollkammen |
