Den lange veien tilbake

Våren i år har ikke akkurat gitt meg en ny vår, nærere tvert om. Men det får være det samme nå. Nå sitter jeg på toget på en omvei hjem fra jobb, og det er sommerfri! Omvei fordi helikopteret ble forsinket, og jeg måtte være kreativ for å ikke gå glipp av viktig utstyrstesting og turplanlegging i Romsdalen av en ekspedisjon på Svalbard senere i sommer. Utstyrstestinga gikk bra, og jeg fikk meg en aldri så liten tur opp i de romsdalske heier som bonus.

 

Gummibåtene sjøsettes for første gang, og vi lærer hva som er foran og bak

 

Men nå sitter jeg altså på toget, på et tog som er så forsinket at jeg rakk toget før det jeg skulle ta. Siden jeg ble løftet i land av helikopteret for to døgn siden, har jeg tatt taxi, flydd propellfly, tatt et par busser og en ferge, kjørt postbil, testet gummibåt og gjennomført et togbytte! En hjemreise helt utenom det vanlige, helt i tråd med alt annet denne våren. Lite har gått som planlagt, og det har rett og slett vært mye trøbbel, men føler nå at jeg, til syvende og sist, har landet med beina først.

 

En fryktelig trist start på våren

 

Vanskelig å finne veien til skibakken

 

Den planlagte turen avbrytes

 

Skituren endte i et klatrefelt med skredsekk, men uten tau. Typisk plan B eller C.

 

Det føltes riktignok ikke helt sånn for ganske nøyaktig en måned siden, da jeg gikk med hodet først i grøfta. Det var et ublidt møte med naturen på en tid jeg, ironisk nok, hadde begynt å formulere et blogginnlegg der jeg påsto at naturen var som medisin og terapi og alt det der. Cellegift, tenkte jeg i etterkant av grunnstøtinga, og blogginnlegget så aldri dagens lys.

 

 

Ukrutt forgår ikke så lett, sa en klok mann til meg en dag. Og det skal være sikkert. Selv om jeg spurte om en av dem som stoppet for å hjelpe da jeg lå og blødde i grøfta, ville ta meg med på fyllinga med søppellasset sitt, er jeg for seigliva til å sette meg på taket og vente til kråka tar meg.

 

 

For det er ikke til å stikke under en stol at det har vært lite terapi å hente der den siste måneden. Først hinsides immobil, og så pliktoppfyllende arbeidstaker fanget på en stålkonstruksjon langt til havs.

 

Men til vanlig, når jeg har det bra og vil ha det enda bedre, stikker jeg gjerne ut en tur. Når jeg ikke har det så bra, stikker jeg i alle fall ut en tur. Jeg rappa, eller rettere sagt tok til meg, et innsiktsfullt visdomsord for noen år siden, og lever etter beste evne etter det: Hvorfor være inne når alt håp er ute?

 

Starten på en strålende tur i Sunnmørsalpene. Her på vei til Patchellhytta.

 

Å komme seg ut er til god hjelp for meg når det røyner på og verden ikke er så lys som den vanligvis er. Så en god stund gjorde jeg akkurat det. Var ute, dro på tur, brukte naturen og var i aktivitet. Og det ble det mange fine dager av!

 

Morgenstund på Patchellhytta med Slogen regjerende bakgrunnen

 

På vei opp på Slogen, en tur jeg sent vil glemme.

 

 

Til tider bratt og luftig i Sunnmørsalpene

 

En uslåelig utsikt fra toppen av Slogen

 

Kristin og jeg på Ishol på Oppdal – en bortgjemt perle – dager før den fatale sykkelfadesen.

Rekreasjon i Stavanger, selv for den handicappa. Det er jo moderne med trebein i sjørøververden, så et inntrykt og delvis revna tryne ble godt mottatt.

Ute på tokt

Terapi i Stavanger hvor jeg ble pleid godt med av Cornelia og Stian før jeg reiste på jobb.

 

 

Fine dager med tunge stunder, tunge dager med fine stunder, men nå håper jeg på å ha funnet veien tilbake til normalen. Neste stopp er hjemme, der planen er ganske enkel: Touch base, som det heter på så ikke altfor god norsk, og så pakke til nok en sykkeltur, som denne gangen går til Italia!

 

Dette er fra en tid hvor humoren er på plass, jeg er ivrig på italiatur, har fått meg en splitter ny hjelm, men evner ikke å lee på leendet.