Hjemme alene

Siste fly for sesongen har akkurat tatt av. Neste gang vi ser en slik en har det forhåpentlig rukket å bli november.

Sesongene forandrer seg oppsiktsvekkende fort på Troll. Den ene dagen er det sommer, så stikker sommerteamet den neste dagen, og når vi våkner igjen er det pinadø vinter! Dette er en historie fra virkeligheten som strekker seg en og en halv uke tilbake.

Troll Airfield avgangshall

Brannberedskapen er på vei til flyplassen. Ida og jeg sørger for å sjekke at alt av sirener virker og gir blålysene en god oppvarming.

Beredskapsteamet får innføring i flyets indre

..og flyets ytre. Jeg har akkurat testet nødutgangen

..og Ida er dørvakt

Den ene høstdagen er en dag jeg har ofret mang en tanke. Hvordan vil det føles når flyet tar av og det er åtte måneder til neste gang man ser fremmedfolk, åtte måneder til neste gang man får ferske forsyninger, åtte måneder til man har mulighet til å stikke av, dra dit man vil, bevege seg fritt, gjøre som man vil og treffe dem man vil...? Vil det være et panikkslagent øyeblikk, vil øyeblikket vare lenge, eller innser man ikke galskapen før etterpå?

Varene fra siste flyvning har ankommet stasjonen. En fortvilt kokk har fått nesten alt han har bestilt i yoghurtform. Det er nesten ikke en frukt å spore som ikke er innblandet i sør-afrikanske melkeprodukter. Foto: Per Morten Aarak

Det gikk intet shit-hva-har-jeg-gjort-ras gjennom meg. Det føltes egentlig godt. Og riktig. Det er dette jeg har kommet hit for. For overvintringen. Mange forståsegpåere hadde advart meg mot tomheten som ville melde seg etter at vi hadde kysset siste fly farvel, men for å være ærlig, føltes det mer som om stasjonen tidligere hadde vært overfylt, og at det nå er plass til oss. Jeg skal ikke si at jeg ikke savner de som dro, for det gjør jeg jo selvfølgelig, og naturligvis noen mer enn andre.

Å være hjemme alene, det er slik som ungdommen liker. Og som jeg allerede har røpet er jeg ikke snauere enn at jeg innrømmer at jeg liker det fortsatt, og faktisk hadde sett fram til å bli her alene. Mutters alene, sammen med fem andre. 

Flyet har passert Point-of-No-Return!

Foto: Ida Elen Asklund

En siste hilsen fra sommerteamet

Det jeg ikke hadde helt tatt innover meg, nå som i ungdommen, var at det fulgte et helt sett med rigide regler så fort musene trodde de skulle få danse på bordet. Så her sitter vi da. Under bordet. Det er best å være på den sikre siden.

Nei da, så gærent er det på ingen måte. Og jeg skal forsøke å ikke gjøre dette innlegget til en klagesang. Men det er vanskelig for meg å ikke nevne overraskelsen vi fikk en halv uke før denne høstdagen. For i avskjedsgave fikk vi, til min store fortvilelse, nytt turreglement. Og her skal gjengangerne få rett: Alt var mye bedre før! Det er nedlagt forbud mot noen få, utvalgte aktiviteter som blant annet skikjøring og skøyter og, ironisk nok, brevandring.

Det var en gang...

Jeg har kranglet med de som fungerer som mine foresatte dette året, sladret til de hjemme, grått mine tapre tårer og etter beste evne jogget av meg frustrasjon da det er en av få utendørsaktiviteter som gjenstår av de som lar seg gjøre på fornuftig vis. Vi har fått tilbud om å komme med forslag til endring i form av en revidert risikovurdering og prosedyrer for aktivitetene, så det er et lysglimt i tunnelen. Heldigvis.

Nå sitter jeg inne og ser på snøen som har kledd landskapet i hvitt, vanskeliggjort trygg ferdsel i steinura som i all hovedsak utgjør fotturtilbudet her nede, dynga ned veien såpass at langrenn bare blir kav og preppa skibakken til fest. Men skibakken ligger foreløpig utenfor lekegrinda, og er bare til pynt, gråt og tenners gnissel.

Men alt er ikke bare sorgen! Heldigvis. Det er en flott gjeng jeg er her med, og vi har allerede hatt det mye moro. Jeg priser meg lykkelig over å være her med folk jeg trives godt med. Og det lover jo godt med åtte måneder med fullstendig isolasjon som eneste løfte.

St. Patrick's Day tas på alvor. Vi har rotet fram alt som finnes av grønt på vår grønne stasjon, og kledd oss i vår mest praktfulle drakt

Er det rart jeg trives? Ser dere hvor like jeg er de andre på teamet?

Ostekake på irsk

Kaffe på irsk

Ukevaktrunde på irsk