Forunderlige verden: Jeg velger meg nok ikke april

Nattarbeid med snørydding av flyplassen

Nå i disse månedsrapporttider, er det vel på tide å avlegge rapport også her. April har vært en måned langt under pari, i år igjen. Lite slår selvfølgelig fjorårets april, men dog. Det har vært en tung tid. En tung tid for meg personlig, og selvfølgelig for alle dem som er rammet av ekte katastrofer som i Nepal og i Middelhavet.

Det blir kanskje banalt å skrive min klagesang om bagatellmessige byrder, men hverdagen her nede på undersiden, hvor alt innimellom virker å være opp-ned, kan være voldsomt altoppslukende når det røyner på. Og siden jeg er midt oppi min egen hverdag, hva er vel mer naturlig da, enn å skrive om det som rører seg hos meg?

Alle spor viskes ikke ut like lett

Men åpenhjertigheten og ærligheten må tilpasses. Jeg har til hensikt å fortsette å skrive om livet mitt her i søndre langtvekkistan, så jeg skal gjøre mitt beste å balansere det jeg har på hjertet og det som egner seg på trykk. Jeg har dessverre pådratt meg forbud mot å blogge om ølbrygging. (Dette til opplysning til alle dere som spent venter på fortsettelsen av beretningen om Neglespretten Bortebryggeri. Den uteblir dessverre.)

Men jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg har hatt det tøft, selv om oppdateringene typisk uteblir når verden ikke smiler til en. Det er jo ikke noe morsomt å skrive om det som er tungt og vanskelig. Uten at jeg skal gå i detalj, dreier dette seg om at jeg føler meg vingeklipt. Nesten i alt hva livet dreier seg om her nede. Det er vanskelig å plutselig bli umyndiggjort på områder der ingen har hatt grunn til å overstyre eller vite bedre enn en selv på over en halv mannsalder.

Som overalt ellers er ikke alltid livet en dans på roser, selv ikke om man på mange måter lever drømmen sin. I mitt tilfelle har jo viktige elementer av oppholdet endret seg såpass kraftig at det har vært i ferd med å ødelegge opplevelsen. Men skylapper og selektiv glemsel er vitterlig ikke til å kimse av. Jeg tenker da ikke på å bryte regler og forventninger som har dukket opp som troll-i-eske, men å ignorere hvilke muligheter som egentlig finnes her. Og når jeg til dels klarer det og i tillegg har fem fine mennesker rundt meg her, og et godt knippe som føles nære bare noen tastetrykk unna, vil jeg påstå at hverdagen igjen er temmelig okei.

Om april ikke har forspilt seg som april gjerne lover, har ikke fraværet av lyspunkt vært totalt. Vi har feiret påske med jentehyttetur og noe som ville vært overdose av Carrie Bradshaw for de fleste, og mer tradisjonell feiring med påskeeggjakt, innføring i gaukrenn for alle ikke-trøndere og store mengder god mat og drikke. Vi har også flyttet ualminnelig store mengder snø for å åpne vår vinterstengte flyplass for å bistå en annen base som vurderte å bruke den. Dessverre ble det ingen flyvisitt med bonus i form av bananer i lange baner og det som ellers finnes av friske frukter og grønnsaker litt lenger nord. Men heldig som jeg er har jeg fått klistremerker med bilder av frukt i en forundringspakke fra min gode venninne Hege, samt en stor gul pappsol, så nå kan mai med sin mørketid bare komme!