Den store Syltraversrevansjen

Syltraversen slynger seg først mot venstre i bildet, og så mot høyre, med Storsylen som er ryggens høyeste topp.

For godt og vel en drøy uke siden var det duket for en etterlengtet revansj på Syltraversen, en luftig rute i Sylan som Lars og jeg prøvde oss på ganske nøyaktig to år tidligere. Det var et forsøk med mye vilje, men vilje alene var ikke godt nok. Det var en nydelig dag, i lavlandet vel å merke, men Sylmassivet var innhyllet i skyer. Skyer kan jo i mange sammenhenger være vakre å se på, men kommer man for tett på er det intet annet enn tåke. Og tåke er kjedelige greier. 

Det er ingen godt bevart hemmelighet at en luftig rute har utsikten som sin klare forse, så hva er vel da vitsen med å stikke opp i fjellet om man ikke ser hånden for seg? Det kan jeg ikke svare på, men jeg har vært der. Mer enn en gang. Og en av gangene var åpenbart i Sylan for to år siden. Det var ikke bare dårlig sikt som skapte problemer for oss den gangen, men også store mengder nysnø over grov steinur og årstidens korte dager. Vi kom godt ut av det, med et ess i erme av en historie for ettertiden, noe lærdom, liv og helse i behold og et ikke fullbyrdet prosjekt.

Nydelig høstvær på vei mot Sylmassivet

Lars har vært her før og kan veien. Det er mulig bildet ikke forteller hele historien, men deler av forsamlingen har vitterlig skepsis i blikket

Verken Lars eller jeg synes ufullbyrdede prosjekter er noe å samle på, og var klare for å gjøre noe med vårt uoppgjorte forhold til ryggen som snirkler seg inn og ut av eget kongerike. Med en tidlig start og en snøfri fjellheim la vi ut på tur med godt mot sammen med Jarle, Silje, Birgit og Anders. Det aller meste gikk som planlagt. Vi var lett på foten, hadde et nydelig vær, skreppa full av godsaker, et forhold til hva klokka var og kameraer til å dokumentere seansen med fulladede batterier, minnekort og det som ellers hører til. 

Første stigning unnagjort, og moroa kan begynne.

Oj!

Lars tar bilde av at Anders og Birgit tar bilde av seg selv.

Jeg tar bilde av at Lars tar bilde av at Anders og Birgit tar bilde av seg selv. (Bildet av Anders og Birgit mangler dessverre.)

Helt inntil Birgit plutselig innså at GoPro’en hadde kommet på andre tanker og regelrett sneket seg unna. Hun og Anders snudde mens vi andre fortsatte det siste stykket opp på Storsylen. Det er rart dette med fotoutstyr. Og det er vanskeligere enn man tror å holde styr på det! Etter fadesen min på Svalbard går jeg med kameraet godt fortøyd, men da jeg i forrige uke var på Dovre hjalp ikke det stort …med minnekortet liggende hjemme!

Veien videre på den relativt smale ryggen.

Jeg nyter den fantastiske utsikten, selv om jeg til forveksling ser både bekymret og streng ut.

Silje i fullt firsprang

Jarle viser vei forbi rutas crux

Her er jeg midt i den bratteste kneika, hvor klyvingen gikk over til lett klatring

Mens Anders og Birgit var på kamerajakt, fortsatte vi altså klyvingen, og ble tatt imot av tåke og regnvær vel oppe på Sylans tak. Men greit nok. Vi hadde vært i overkant heldige med været til da, så om vi måtte avslutte på sleipt underlag, lett desorienterte og noe kavende det siste strekket, som uansett ikke er like spektakulært som det vi hadde tilbakelagt, fikk det bare være med på å skape balanse i regnskapet. 

En truende, men pittoresk himmel

Delt oppfatning av forholdene

Vi var godt utstyrte, og hadde god oversikt over terrenget, så det var ingen grunn til bekymring. Men alle var ikke i samme båt som oss viste det seg i etterkant. Det var ingen morsom lesning som dukket opp i avisa på mandags morgen: Par lå på fjellhylle i Sylan og ventet på hjelp i natt, der vi kunne lese om redningsaksjonen som hadde funnet sted den natta for å hjelpe et par vi hadde passert i tåka! 

Jeg har gjort meg en del tanker rundt dette i etterkant, og tenkt på hvordan vi egentlig burde opptrådt. Vi snakket om at de virket litt usikre og lurte på hvordan de kom til å klare seg. Vi gikk mye fortere enn dem, og mørket kom lenge før vi var tilbake i camp. Allikevel antok vi at alt var i den skjønneste orden fordi de bar på store sekker og var voksne mennesker som av egen fri vilje hadde strenet til fjells. Etterpåklokskapen sier meg faktisk ikke hva vi burde gjort, men det beste hadde vært om vi kunne vært til hjelp.

Beskrivelse av Syltraversen: http://ut.no/tur/2.1296/