Alt jeg trenger å kunne om fulgetelling, sære luftmåleinstrumenter og mer til

Det heter seg at man skal lære noe nytt hver dag. Det er ikke noe jeg egentlig prøver å tilstrebe, men av og til er det bare uunngåelig å ikke heve kunnskapsnivået.

Den siste uken har jeg fartet land og strand rundt for å bli en klok og kyndig polarkvinne som del av forberedelsene til min livs lengste reise. Jeg har lært en masse om instrumenter for luftmålinger hos NILU, som vil være en viktig del av jobben jeg skal utføre som forskningstekniker, lært at jeg kan forvente at Murphy blir med som nisse på lasset og blitt forsøkt vettskremt i forhold til hvordan jeg skal klare å trives med å være rekordaktig stasjonær det neste året. 

Nephelometer, sa du? Ja, men det er sjelden noe galt med det. Mitt oppdrag var derfor å prøve å fikse noe som ikke var ødelagt. To dager senere var instrumentet på fote igjen, og trofast målte på sørlandslufta.

NILUs målestasjon på Birkenes

Luftinntak og luftig utsikt fra målestasjonen

En annen viktig oppdragsgiver er KSAT, som har en nett satellittantennepark der nede i sør, som skal utvides med ytterligere to antenner gjennom sommeren (les: jul og nyttår) som jeg skal få gleden av å sette i gang. I dag har dagen i stor grad gått med til å bli kjent med et knippe mennesker som mer eller mindre har lovet å plage meg det neste året for å sikre seg at de får det de skal ha av data, og at bakkestasjonen er operativ til enhver tid. Kan vel ikke si noe på det. Er fortsatt av den naive oppfatningen at det skal bli artig å tukle med systemene for å få antennene til å finne de riktige satellittene som sneier stasjonen med noen hundre vertikale kilometers klaring.

Antennekunst der noen av Trollantennene er avbildet øverst til venstre.

Her er det mye å plundre med!

Hos NP fikk jeg vimse litt rundt på lageret, prøve klær og hilse på folk som i det store og hele ikke har tenkt å plage meg. Det mest oppsiktsvekkende av ny lærdom jeg tok med meg derfra i denne omgang, var at det faktisk finnes tre(!) fuglearter i strøkene jeg skal ferdes, og ikke én slik jeg har blitt forledet til å tro. Dere som kjenner meg vil kanskje spørre hvorfor jeg er så opptatt av dette, som på ingen måte driver med fugletitting eller nærliggende hobbyer. Jo, det er av den enkle årsak at jeg har det ærefulle oppdraget å være Polarinstituttets sjefsfugleteller. Men jeg har kommet til at også det blir en fin oppgave, for det finnes faktisk verre arbeidsdager enn de som går ut på å være på tur, selv med penn, papir og kuleramme.

Nytt IT-utstyr og hjemmekinosupplement (håper jeg) adresseres til forskningstekniker. Det blir stas å pakke ut i januar!

Etter kurs i Oslo, på det blide Sørland og i vinterkledde Tromsø, er det ikke så verst å være på vei hjem igjen til trege Trøndelag hvor jeg skal fortsette å skynde meg å bli klar for å reise til Norges sydligste utpost om to uker.