Jeg har et kjedelig liv. Jeg vet det bare ikke selv.

Tidligere i dag rotet jeg meg bort på internett, og kom over en artikkel som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive. Den er liksom interessant og tåpelig på samme tid.

http://www.familieverden.no/Diverse/Barnlose-har-kjedelige-liv--de-vet-det-bare-ikke-selv/

Interessant fordi den inneholder påstander jeg ikke helt skjønner hvor kommer fra, eller skjønner hvor artikkelforfatteren vil hen med. Den er ekstremt kategorisk, uten å gjøre annet enn å rakke ned på gruppen ‘barnløse’ som en enhet. Det meste han lirer av seg er enten i en glidende overgang til det tåpelige eller renspikra tåpelig. Selvfølgelig synes jeg den er tåpelig. Jeg har jo ikke barn, og har derfor ikke skjønt det. Jeg har et kjedelig liv. Et dønn kjedelig liv, skal jeg tro denne skribenten rett. Og ikke nok med det, han poengterer også, i samme åndedrag, at jeg er fullstendig blottet for selvinnsikt. For jeg synes jo ikke at jeg har et kjedelig liv. Jeg synes jeg lever et fint liv, jeg. Men så godt det er å bli opplyst, da! Nå slipper jeg å leve frydefullt i min lille boble, intetanende om min egen ulykkelige tilværelse.

Jeg burde vel strengt tatt, tatt det i betraktning før jeg begynte å blogge om det kjedelige livet mitt også. Dummet meg ut, har jeg. Men, om ikke annet, må det da være underholdningsverdi i å lese om verden sett fra innsiden av en boble også. Eller hva sier du, Jarkko? Du leser ikke blogger, nei.

Men for alt jeg vet, har han rett. Jeg har jo ikke barn. Har aldri hatt det heller. Og unger er kule de, ingen tvil om det. Kanskje bør jeg bare skynde meg å bli gravid og bære fram et barn, sånn at jeg ikke kaster bort enda mer av min kostbare tid, hjelper til med befolkningsveksten og får et morsommere liv.

Jeg liker ikke artikkelen, det kommer vel ganske tydelig fram. Og jeg kan jo tenke meg at jeg ikke liker skribenten heller. Men det er en annen sak. Utsagnene liker jeg. Favoritten må være der han skriver at de som ikke har et barn å elske, elsker gjerne jobben sin i stedet. Der har du meg. Vi får se om jeg kommer til å grine meg i søvn i kveld fordi at jeg må sove i min egen seng, ikke har barn som vekker meg tidlig i morgen tidlig, ei heller får være på jobb. Jeg må faktisk vente en hel måned før jeg igjen i del heletatt er i nærheten av å ha muligheten til å ta en ‘viktig avgjørelse på kontoret’. Vi får se hvordan det går.

Kanskje jeg lever for jobben. For min reaksjon på følgende utsagn, ‘Når par skyver planene om barn foran seg, skjønner de ikke hvor kjedelige livene deres er uten trassanfall, høylytt latter og rampestreker’, er at dette har jeg da nok av på jobb. Og det er jo det det er verdt å leve for.

Men nok om meg og min foreløpige barnløshet. Det er selvvalgt. Men Jarkko, hva med alle de som ønsker seg barn og sliter med å sette dem til verden? De faller òg innunder kategorien din. De lever like barnløst de, som dem som velger det selv. Tror du de setter pris på hvordan du fronter din egen lykke ved å rakke ned på dem som er i en annen situasjon enn deg selv? Du burde skamme deg.

Mens du skammer deg, skal jeg fortsette i min sedvanlige tralt i mitt kjedelige liv. Vet ikke helt hvor ferden går, men det skal den som leser om det kjedsommelige få vite.

Festlig artikkel på mange måter, men det som virkelig forundrer meg er hvorfor denne mannen er så opptatt av å fortelle meg at jeg lever et kjedelig liv, et dønn kjedelig liv.