Et siste glimt av sol

Det siste jeg så av sola på den siden av St.Hans

Nå har sola gått ned en siste gang på en ganske god stund. Det skal bli august før den glimrer med sitt nærvær igjen. Jeg er i ferd med å oppleve mitt livs lengste mørketid. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende siden jeg kommer fra Trondheim, som ikke driver med den slags, men nevnes må det. Pers er pers.

Det har blitt kaldere også, og jeg kan med trygghet si at den antarktiske vinteren har toget inn. Vi har foreløpig blitt forskånet mot vindens vrede, men vinter er det like fullt. Og mørkt er det. Selv om ikke alle døgnets 24 timer er i stummende mørke, blir aldri helt lyst heller. Men det lille vi får av lys har noe magisk over seg.

Troll i det fjerne, på vei opp til Volkonskogo Gora en siste gang for sesongen

Forrige helg lurte vi til oss et siste glimt av sola, Per Morten og jeg. Vi gikk opp i fjellet og sørget for å være godt oppe i høyden da sola sto på sitt høyeste. Klokka var to, for det er nemlig slik som jeg har påpekt tidligere: Ting her er ikke som overalt ellers. Mye er litt baklengs. Så klokka har vi, ironisk nok, stilt til dobbel sommertid.

Per Morten og jeg smugsoler oss i den beskjedne maisola med er en fantastisk utsikt fra turistpostkassa ved Trollveikja.

I dag var vi ikke like heldige med skuet på lørdagsturen, som gikk på såkalt høylys dag. Himmelen hadde et streif av lys å tilby, men tunge bygeskyer hang over oss og det var, til forandring, litt snø i lufta. Alt vær har sin sjarm, men pittoresk var det slettes ikke. Dermed ble det dårlig med knipsing, og bildebevisene fra dagens tur uteblir. Heldigvis er det bare unntaksvis slikt vær, så jeg har et knippe vinterbilder fra andre maiturer i Trolls eventyrlige bakgård som jeg gjerne vil dele. 

Tur til Volkonskogo Gora:
Det er 10. mai, det er kaldt, men vi har fortsatt noen timer dagslys.

Per Morten, som ikke klarer å legge skjul på at det er kaldt

Alf, som ikke klarer å legge skjul på at det er kaldt heller

Og meg da, som minst av alle klarer å legge skjul på at det er kaldt

Per Morten skriver seg inn i boka på Volkon med den mest vinterlige datoen notert siden boka var ny.

Jeg tøffer meg og tar av kuldemaska for bildet. Foto: Per Morten Aarak

Den beste uteserveringa i området

Tur til Trollveikja:

Det er 24. mai og pinse. Sola har egentlig takket for seg, men lar den ikke få fred helt ennå.

Per Morten sikter mot toppene, og ser Trollveikja i øynene.

Per Morten har flytta seg, og jeg har flyttet kamera litt til høyre

Og så har jeg flytta kameraet enda mer til høyre

..før jeg går litt opp i terrenget og snur meg helt rundt. Sola titter så vidt over horisonten.

Dette bilde er tatt enda mer østvendt, og jeg har kommet meg enda litt høyere opp i terrenget, stadig på vei til Trollveikja.

Og tilslutt noen bilder fra arbeidsplassen:

NILUs luftmålestasjon på Trollhaugen fra den ene siden

NILUs luftmålestasjon på Trollhaugen fra den andre siden

Én av KSATs antenner - med fjernlageret vårt, også kjent som 'isen', i bakgrunnen

Rett bak Hovedstasjonen er bakken ned til breen prydet med en mast