Forunderlige verden: Ekspedisjon Ishav - Den moderne versjonen av Dødsmarsjen

Ekspedisjon Ishav 27. juli - 15. august 2014 – I Markus N. Hansens fotspor fra 1917 etter et forlis som nesten kostet mannskapet på fangstskuta Ishav livet, med barnebarna Guri Anne og Markus G. Hansen. Underveis blogget jeg ved å sende tekstmeldinger fra satellittelefonen. Jeg ønsker nå å fortelle litt mer om turen tilbake til Longyearbyen etter at vi ble satt av seilbåten i Mosselbukta nord på Spitsbergen, samt vise noen av de par-tre tusen bildene vi tok.

Heldigvis gikk det ikke med oss som med denne. Vi kom oss fra Austfjordneset med helsa i behold.

Selv om det høres voldsomt tøft ut med en dødsmarsj, hadde vi ikke noe mål om å gjøre turen til akkurat det. Dermed så vi oss nødt til å legge om ruta fra 1917 noe, for å unngå Mittag Lefflerbreen som i dag sies å være veldig stygg, og heller krysse fjorden.

torsdag 7. august 2014 (kl 12)

‘NÅ SITTER VI I FJÆRESTEINENE PÅ VESTSIDA AV WIDJEFJORDEN LYKKELIGE OVER Å HA ETT HINDER MINDRE MELLOM OSS OG LONGYEARBYEN. GLEDE!‘

Her begynner vi for alvor å se fjordenbotten som ender i Mittag Lefflerbreen. Fra dagboka: Godt å være på farta igjen.

Gleden over å komme seg over til den andre siden av Widjefjorden har jeg ikke evne til å formidle, i alle fall ikke skriftlig, men den var over måte stor. Det har ingenting med at jeg ikke likte meg på østsida, men jeg innrømmer gladelig at jeg var fryktelig bekymret for hvordan vi skulle komme oss over. Ikke fordi jeg var redd vi skulle gjøre noe dumt og følgelig utrygt, heller tvert om. Siden vi ikke skulle gjøre halsbrekkende stunt, terge skytsenglene våre unødvendig eller spille russisk rulett med liv og helse som innsats, fryktet jeg at vi skulle sitte der med skjegget i postkassa, tomme for mat og ganske enkelt råtne på rot. Krisemaksimering? Kanskje. Men det viktigste er at vi kom oss over en speilblank fjord etter noe ventetid på vær og føreforhold, og den klamme hånda som hadde festet et godt grep om meg slapp taket.

Gjengen i en sedvanlig tralt: Guri går foran og filmer, og jeg surrer i bakgrunnen og tar bilder.

torsdag 7. august 2014 (kl 21)

‘ETTER FJORDKRYSSINGEN GIKK DAGENS SPASERTUR FRA N79'05.304 E16'00.107 TIL N78'57.376 E16'11.714 GJENNOM MYE LØS UR OG ROSA VANN!’

fredag 8. august 2014

‘SISTE NATT VED FJORDEN ER NÅ OVER OG VI TREKKER STRAKS OPP I FJELLET. GJORT NOK ET FÅFENGT FORSØK PÅ Å SNU DØGNET TILBAKE, MED HELL?’

Svalbard framstår i stedvis som en uendelig steinrøys

Vakkert men temmelig uframkommelig

For meg var fjordkryssingen turens desidert største crux, men turen videre over fjellet og ned til Billefjorden var vi også spente på. Bare det å komme oss til foten av fjellet viste seg å by på en hel bråte med utfordringer. Så mange bomturer har jeg ikke hatt siden jeg forsøkte å finne veien ned brefallet fra innlandsisen på Grønland. Her var ikke problemet breene, men mangel på sådan. Kartet viste en stor fin bre med en innsjø like ved som vi hadde planer om å padle over. Men istedenfor denne idyllen ble vi møtt av et digert gjørmedelta med strie elver med vann som virket å være overdrevent hissig over å ikke være is lenger.

Fra dagboka: I går brukte vi 6 timer på 5 km. Foto: Guri Anne Hansen

'Du får ingenting gratis!' - sitat Markus

Når våre spor møtes. Foto: Markus Hansen

Terningkast seks

lørdag 9. august 2014 (kl 02)

‘IDAG HAR VI STREVD LENGE OG GÅTT LANGT, MEN IKKE KOMMET VELDIG MYE NÆRMERE MÅLET PGA TRASSIGE VANN- OG GJØRMEHINDER. PÅ ET TIDSPKT VADET GURI MED FLYTEVEST MENS JEG SIKRET HENNE MED TAU. DAGENS SNITTFART: 1,3 KM/T (ETTER LUNSJ: 800 M/T). STRAKS KLARE FOR Å LEGGE I VEI I SOLA OG KOMME OSS NED PÅ DEN ANDRE SIDA. SPENTE PÅ OM KART OG TERRENG STEMMER LITT BEDRE ENN I GÅR!’

Jeg fikser tauet etter at vade-nederlaget er et faktum, mens Guri haster mot sine tørre sko og varme sokker. Foto: Markus Hansen

Et eldorado for søleglade barn. For fornuftige voksne som ikke skal vaske klær på evigheter: Not so much.

Kamuflasje-samojed. Foto: Guri Anne Hansen

Lønn for strevet. Foto: Guri Anne Hansen

Vi kunne ikke bedt om en finere tur over fjellet. Nok en dag klinket Vidar Teisen til og ga oss alt vi trengte, og de utfordringene som møtte oss i fjellet var kun i form av løst underlag og høydekoter avmerket på kartet.

Smiler om kapp med sola med Mittag Lefflerbreen i bakgrunnen. Foto: Guri Anne Hansen

Foto: Markus Hansen

Jeg har privilegiet å kunne si akkurat hva jeg vil om formen, stilen og ganglaget. Jeg kan hevde at vi slett ikke gikk som gamle gubber mot slutten av dagen, men løp lett og ledig ned fjellsida. Dessverre har Guri film som kan avkrefte at bevegelsene er kattemyke, og i tillegg har hun fanget Markus’ utsagn om at han hadde vært skutt hadde han vært en hest, så sannheten kommer nok for en dag. Derfor tenker jeg at jeg like gjerne kan, med et lite dagbokklipp, avsløre å ikke ha en knirkefri kropp:

Fra dagboka: 9.8 Sluttkjørt i fotbladene. Gått med våte sko i 1,5 dager nå og det har ikke gjort meg godt! Har vondt under tærne og hælene og egentlig overalt ellers jeg tråkker. Kom ned fra (eller egentlig over) fjellet i dag og forventet vonde knær, men det har gått helt fint. […] For så vidt frisk i legger og lår. Anklene ble slitne i dag og nakke/ skuldre og mellom skulderbladene er stive og såre. Bærer fortsatt tungt. Anslagsvis i overkant av 30 kg. Hadde 36 kg på Austfjordnes og har jo spist litt etter det. To lange dager som sagt, der siste del har vært drøyest. […] Gikk i sirup og på spikermatte den siste timen eller to.

En skygge av meg selv

Kjærkommen ekstraservice. Foto: Guri Anne Hansen

søndag 10. august 2014 (kl 01)

‘NOK EN LANG DAG! SNILLERE TERRENG ENN KARTET TILSA, MEN UNDERLAGET HERJER MED KROPPENE VÅRE, DER FØTTENE FÅR VERST JULING. DET ER NOK STEIN PÅ SVALBARD. NOK GRUS OGSÅ. CAMPER I EI HYTTE MED ET PAR GEOSTUDENTER SOM LIKER ALL PUKKEN. MÅ FORRESTEN LEGGE TIL AT DET HAR VÆRT EN FANTASTISK SPENNENDE DAG I ET EVENTYRLIG OG VARIERT LANDSKAP I STRÅLENDE VÆR.’

Strie brestrømmer møtte oss også på vei opp i fjellet, men uten å by på de store utfordringene.

Toppen av passet på veien over til Billefjorden. Foto: Ariel

Fjellmassivet vi forserte disse to dagene var utrolig fascinerende med farger og masser av morsomme fjellformasjoner, og noe helt annet enn det vi så og tråkket på ved Widjefjorden. Kan ikke si mye om det, annet enn at det var annerledes, og at geologer nok har sitt Mekka på Svalbard, så jeg lar bildene tale for seg.

Fra dagboka: Landskapet har vært storslått og som tatt ut av en annen verden, hvor Nevada og Utah møter Antarktis (ja, eller Grønland da).

Et første glimt av Petuniabukta i Billefjorden. Dårlig fotfeste og fullstendig fravær av sti.

Trygt nede i lavlandet merket jeg plutselig at jeg hadde mistet kameraet mitt på den enorme flata vi hadde snublet oss ned til. Ei flate stor nok til å få bystatus, hadde det bare bodd folk der. Vi var så slitne at vi så ikke råd for å lete særlig etter kameraet, så vi fortsatte videre og bestemte oss for å heller gå tilbake neste dag uten oppakning. Det skulle egentlig vært umulig å finne det igjen, men vi var makeløst dyktige og hadde flaks som kan komme til å koste dyrt om det en dag skal bli balanse i regnskapet.

Panoramabilde av deler av leteområdet.

søndag 10. august 2014 (kl 14)

‘I DAG HAR MORGENTIMENE BLITT BRUKT PÅ Å BACKTRACKE FOR Å FINNE KAMERAET MITT SOM JEG MISTA IGÅR. 3KM INKL EN BÅTTUR UNNA FANT VI D!!’

Markus dokumenterer at kameraet er kommet til rette

Fra dagboka: 11.8 Fant kameraet igjen i går!! Og det til alle overmål. Tenk så trist det ville vært å ikke ha alle disse fine bildene å se på og vise fram! Foto: Markus Hansen

Med et smil om munnen og kameraet tjoret fast til sekken med paraglidersnor la vi ut på en fin og lettgått dagsmarsj inn mot Nordenskiöldbreen.

Skrotnisse og happy hobbyfotograf. Foto: Guri Anne Hansen

2. akt (av i alt 3 akter) av den moderne versjonen av Dødsmarsjen ender på Nordenskiöldhytta hvor vi hadde booket overnatting i umåtelig luksus, sånn relativt sett.