Forunderlige verden: Natt og dag

Sørlys over Stabben

Jeg har ei venninne som hevder å gå på solenergi. Det høres jo litt tullete ut, men nå lurer jeg virkelig på om jeg gjør det samme. Da sola ganske uventet glimtet til etter en lang vinterdvale, veltet en enorm og barnslig glede over meg. Det er vanskelig å formidle følelsen av endelig å ha ordentlig dag igjen, kunne legge igjen hodelykta inne en sjelden gang uten å måtte famle seg fram og føle en slags varme i de tretti kalde gradene som lufta gjerne har å by på. Det er forunderlig hvor mye lys en blek solstråle kan skape.

Jeg har sett lyset! Det er bare så vidt jeg klarer å stå i ro for fotografen. Foto: Per Morten Aarak

Sola er så vidt over horisonten

Veldig stas med utearbeid i det fine været. Her skal jeg til å samle luft på flaske for NILU. Foto: Per Morten Aarak

Flytende nitrogen brukes for å skape undertrykk i flaska for at så ren luft som mulig skal trekkes inn

En av de første dagene det virkelig var dagslys på stasjonen

Varme gir den og, men det tror jeg ikke folk hjemme har fått med seg. Jeg hører stadig om at sommeren i nord har fått folk til å tro at de er nær ved å fryse i hjel. Men selv om mørketida er en saga blott og vi tror vi nærmer oss vår, fikk Ida og jeg oss en vekker da vi kom til Vassdalsbua, vår kjære hytte, for en liten uke siden. Der var det fortsatt vinter. Rundt regnet dobbel dypfrysertemperatur – inne! Temperaturen hadde bare steget én grad siden vi var der ved jul-i-juli-tider, som satte punktum for mørketida, og innetemperaturen smilte med sine negative 37 grader.

Ida og jeg nyter livet i solveggen på Vassdalsbua

Velkommen til hytta! INGEN har ringt den varm, og det er så vidt en fyrstikk vil tenne i -36 C

Vassdalsbuas kraftstasjon

Mesterfotografen Ida i vind og kulde

Soloppgang sett fra Vassdalsbua

Soloppgang litt senere på dag over Stabben, også sett fra Vassdalsbua

Høylys dag med samme perspektiv

Solnedgang, fortsatt fotografert fra Vassdalsbua - nå også med vind

Men kulde til tross, sola er tilbake her på bunnen av kula. Min lille verden på dette store kontinentet er igjen en annen. Det er en kjensgjerning at mørketida her nede er en lettvekter i forhold til den oppe ved gruvene i nord. Vi har ikke en gang polarnatt gjennom denne litt mørke og kalde tida. Så da har vi kanskje ikke så mye å rope hurra for, men det gir jeg en lang marsj i og roper et rungende og gjallende hurra!