Hjemme alene

Siste fly for sesongen har akkurat tatt av. Neste gang vi ser en slik en har det forhåpentlig rukket å bli november.

Sesongene forandrer seg oppsiktsvekkende fort på Troll. Den ene dagen er det sommer, så stikker sommerteamet den neste dagen, og når vi våkner igjen er det pinadø vinter! Dette er en historie fra virkeligheten som strekker seg en og en halv uke tilbake.

Troll Airfield avgangshall

Brannberedskapen er på vei til flyplassen. Ida og jeg sørger for å sjekke at alt av sirener virker og gir blålysene en god oppvarming.

Beredskapsteamet får innføring i flyets indre

..og flyets ytre. Jeg har akkurat testet nødutgangen

..og Ida er dørvakt

Den ene høstdagen er en dag jeg har ofret mang en tanke. Hvordan vil det føles når flyet tar av og det er åtte måneder til neste gang man ser fremmedfolk, åtte måneder til neste gang man får ferske forsyninger, åtte måneder til man har mulighet til å stikke av, dra dit man vil, bevege seg fritt, gjøre som man vil og treffe dem man vil...? Vil det være et panikkslagent øyeblikk, vil øyeblikket vare lenge, eller innser man ikke galskapen før etterpå?

Varene fra siste flyvning har ankommet stasjonen. En fortvilt kokk har fått nesten alt han har bestilt i yoghurtform. Det er nesten ikke en frukt å spore som ikke er innblandet i sør-afrikanske melkeprodukter. Foto: Per Morten Aarak

Det gikk intet shit-hva-har-jeg-gjort-ras gjennom meg. Det føltes egentlig godt. Og riktig. Det er dette jeg har kommet hit for. For overvintringen. Mange forståsegpåere hadde advart meg mot tomheten som ville melde seg etter at vi hadde kysset siste fly farvel, men for å være ærlig, føltes det mer som om stasjonen tidligere hadde vært overfylt, og at det nå er plass til oss. Jeg skal ikke si at jeg ikke savner de som dro, for det gjør jeg jo selvfølgelig, og naturligvis noen mer enn andre.

Å være hjemme alene, det er slik som ungdommen liker. Og som jeg allerede har røpet er jeg ikke snauere enn at jeg innrømmer at jeg liker det fortsatt, og faktisk hadde sett fram til å bli her alene. Mutters alene, sammen med fem andre. 

Flyet har passert Point-of-No-Return!

Foto: Ida Elen Asklund

En siste hilsen fra sommerteamet

Det jeg ikke hadde helt tatt innover meg, nå som i ungdommen, var at det fulgte et helt sett med rigide regler så fort musene trodde de skulle få danse på bordet. Så her sitter vi da. Under bordet. Det er best å være på den sikre siden.

Nei da, så gærent er det på ingen måte. Og jeg skal forsøke å ikke gjøre dette innlegget til en klagesang. Men det er vanskelig for meg å ikke nevne overraskelsen vi fikk en halv uke før denne høstdagen. For i avskjedsgave fikk vi, til min store fortvilelse, nytt turreglement. Og her skal gjengangerne få rett: Alt var mye bedre før! Det er nedlagt forbud mot noen få, utvalgte aktiviteter som blant annet skikjøring og skøyter og, ironisk nok, brevandring.

Det var en gang...

Jeg har kranglet med de som fungerer som mine foresatte dette året, sladret til de hjemme, grått mine tapre tårer og etter beste evne jogget av meg frustrasjon da det er en av få utendørsaktiviteter som gjenstår av de som lar seg gjøre på fornuftig vis. Vi har fått tilbud om å komme med forslag til endring i form av en revidert risikovurdering og prosedyrer for aktivitetene, så det er et lysglimt i tunnelen. Heldigvis.

Nå sitter jeg inne og ser på snøen som har kledd landskapet i hvitt, vanskeliggjort trygg ferdsel i steinura som i all hovedsak utgjør fotturtilbudet her nede, dynga ned veien såpass at langrenn bare blir kav og preppa skibakken til fest. Men skibakken ligger foreløpig utenfor lekegrinda, og er bare til pynt, gråt og tenners gnissel.

Men alt er ikke bare sorgen! Heldigvis. Det er en flott gjeng jeg er her med, og vi har allerede hatt det mye moro. Jeg priser meg lykkelig over å være her med folk jeg trives godt med. Og det lover jo godt med åtte måneder med fullstendig isolasjon som eneste løfte.

St. Patrick's Day tas på alvor. Vi har rotet fram alt som finnes av grønt på vår grønne stasjon, og kledd oss i vår mest praktfulle drakt

Er det rart jeg trives? Ser dere hvor like jeg er de andre på teamet?

Ostekake på irsk

Kaffe på irsk

Ukevaktrunde på irsk

Forretningsreise - slik det gjøres i Antarktis

Opprydding etter en hard storm

Det første jeg skal gjøre er å røpe at det finnes dårlig vær. Ja, faktisk. Jeg vet dette nok kommer som et sjokk på mange, men det finnes faktisk dårlig vær. Det hjelper ikke med all verdens klær når vinden hyler at her er det den som bestemmer og lover å rive med seg alt den kan få tak i. Nå fikk ikke vinden tak i annet enn imponerende snø som den pakket rundt oss, men det gjorde den så grundig at vi tilslutt kunne skrive 4 døgn i regnskapet over forsinkelser. Men for å ikke foregripe begivenhetenes gang ytterligere, starter jeg fra begynnelsen.

Oppdraget var såre enkelt. Vi skulle reise ned til iskanten der forsyningene fra båten ble losset av, og ganske enkelt ta med siste rest hjem. Willy, Kjetil, Eva og jeg la ut på det som skulle bli årets siste transport en torsdag i strålende solskinn, og vi var allerede da overbeviste om at det skulle bli en fin tur. Siden jeg er i fast-foreward-modus i dag gir jeg villig vekk siste, konkluderende setning allerede nå: Da vi var tilbake etter nesten åtte døgn var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Turen skulle i utgangspunktet ta en tre-fire dager, så for å få den til å vare dobbelt så lenge er det klart at noen utfordringer måtte tilsettes.

Første stopp for å sjekke at alt henger på.

God stemning rundt middagsbordet. Foto: Eva Fulgset

Tråkkemaskinene har fått flotte navn. På turen hadde vi med Bråstopp, Kongen og Prinsessa.

Fylling av drivstoff

Mats-Ola og Jon Hugo kommer oss til unnsetning

Oppdraget et utført og redningspatruljen kan kjøre hjem

Allerede ved 49 km kom den første humpen i veien. Eva fikk sin første kjøretime med tråkkemaskin, som varte i gode 150 meter. Hun så ut til å ville kjøre i ring, men bedyret at det ikke var hennes intensjon å holde høyre. Det viste seg at en sensor på drivakslingen hadde takket for seg, så vi måtte sende bud på ny. Verkstedet tilbød heldigvis utrykningstjeneste, så etter en liten arbeidsdag med venting, kjørte det lille følget vårt videre som perler på en snor inn i natten.

Turen videre i nordgående retning gikk som en lek. Alt var som det skulle, og jeg ble introdusert til det mest geniale skiturkonseptet jeg kan tenke meg eksisterer. Sola glimret med sitt nærvær og terrenget bikket jevnt nedover, så det sier seg selv at det måtte bli bra å få gå på ski. Men det som gjorde dette så eksepsjonelt var at jeg kunne spenne på meg skiene på trappa, og legge i vei med noen minutters forsprang uten videre tanker om hvor turen skulle ende, hvor mye energi jeg hadde og hvor lang turen skulle bli. Kjøretøyene går i 15 km/t, så forspranget beholdt jeg helt greit og fikk gå i fred på Antarktis’ enorme sletter å føle meg mutters alene. Altså, alene på en bra måte. Stor plass, mye frihet osv. Etter et par timer på morgenkvisten og 3 mil bak meg, var jeg egentlig godt fornøyd, og bestemte meg for at jeg hadde kommet til veis ende på skituren. Alt jeg trengte å gjøre var å stoppe og vente litt, og vips så var jeg hjemme! Jeg trengte ikke å beregne når jeg måtte snu eller fullføre en runde slik man er vant til. Jeg kunne bare stoppe og kalle det en ferdiggått tur! Perfekt!

Bråstopp, Willy og meg. Foto: Eva Fuglset

Vinterlagring av noen kontainere noen kilometer unna iskanten

Framme ved losseplassen

Fikk tid til en aldri så liten skitur nede ved iskanten også i spektakulære omgivelser

Havet!

Siste finish på lossplassen før vi er klare for retretten

Ahh, campingliv! Foto: Eva Fulgset

Iført lue for hell og lykke på pingvinjakten

Pingvin!

Willy og keiseren hadde ett og annet å dele

..og det hadde vi og. Foto: Eva Fulgset

Turens høydepunkt er å komme fram til iskant og til havet. Vi var forberedt på at vi kom til å få se lite dyreliv i og med at det er så seint på sesongen, men til alle overmål fikk vi hilse på en keiserpingvin. Den hadde nok forvillet seg noe for, så vidt jeg har skjønt er pingviner flokkdyr og burde heller komme seg ned til vannet enn å vase 7 km oppe på isen slik vår lille kompis gjorde. Vi får håpe den hadde en plan og berget seg gjennom uværet som møtte oss i forlengelsen av turen. 

Dette er usikten jeg hadde fra førersetet. Jeg kjørte overraskende nok kun på GPS.

Hurra for venting

Eva er på vei til do

Willy og jeg har kommet inn etter Oppdrag: Knyt fast campingvogna. Foto: Eva Fulgset

Snøen kommer inn over alt. Her har vi batterier og andre lite snøsikre saker. Foto: Eva Fuglset

Kjetil gyver løs på veggen med brødkniven. Foto: Eva Fulgset

Jeg tester den nye dodøra. Foto: Eva Fuglset

Do og verksted i ett. Snakk om luksus. Foto: Eva Fuglset

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.. Kaffe på senga får jeg ikke hjemme på stasjonen! Foto: Kjetil Bakkland

Søndag var vi på stø kurs mot stasjonen igjen og hadde håp om å komme oss inn før det lovte lavtrykket kom for tett på. Det rakk vi på ingen måte, og endte med å foreta oss en nødstopp når fullstendig fravær av sikt begynte å gå på sikkerheten løs. Vi fikk berget oss inn i campingvogna som vi senere gikk ut og stroppet fast for at den, med oss i, ikke skulle bli tatt av vinden. Eva hadde ønsket seg både det ene og det andre for oppholdet, og siste punkt på lista ble innfridd så til de grader. Forstå det den som kan, men hun hadde ønsket seg uvær. Så da satt vi der tre døgn til ende og prøvde å holde liv i aggregater og varmeapparatene, mens vi dyttet i oss det vi hadde av mat, spilte kort med en 51-korts kortstokk og så filmer. Vi forsøkte også en stund å holde utgangsdøra operativ, men det var tidlig et tapt slag. Vinduet tok over funksjonen. Etter et døgn med flying inn og ut av vinduet for å blant annet komme seg på do, bestemte vi oss for at modifisering av bomodulen var et nødvendig onde. Kjetil gjorde kort prosess og tok brødkniven fatt. På kortere tid enn det det ville tatt å gå rundt var luka et faktum. Dør lagde vi av et ullpledd. Det primitive over situasjonen var tilnærmet fullkommen, men vi kunne gå på do før vi var helt gul på øynene og samtidig ha et håp om å få tørket klærne som var dryppende våte etter tidligere turer ut i ragnarokket.

Synet som møtte oss da vi endelig fikk sikt og kunne se vindens verk

Meg som klovn. Foto: Kjetil Bakkland

Her er inngangsdøra vår. Altså, bak snøen. Foto: Eva Fulgset

Willy gråter sine tapre tårer over den begravde motoren

Jørn, sleiva og motoren

Angrep fra alle bauer og kanter

Foto: Eva Fulgset

Bråstopp i snømassene

Jeg har fått spade og Jørn har fått sleiv. Foto: Eva Fuglset

Utsikt fra vårt lille krypinn. Foto: Eva Fuglset

Kongen er halvveis utgravd når kvelden kommer etter en full dag med graving

Alt kommer til en slutt, og det gjaldt også uværet. Det som møtte oss da vinden hadde lagt seg var ganske spektakulært. Om at vi satt bom fast herket ingen tvil, men hvordan vi skulle komme oss ut og hjem i tide til siste fly slik at de som i utgangspunktet ikke planla å overvintre skulle rekke hjem stor for oss som en gåte. Vi tilkalte forsterkninger og da ble det fart på utgravingen. Nok et havari kom for dagen, og nok et bergingsteam kom på trappene med store øyene og nye reserver med pågangsmot og mat. Utgravingen tok 1,5 døgn og fantefølget som nå hadde vokst til 9 personer kunne returnere. Vi kom oss hjem til både avskjedsfest og flyavgang, så nå gjenstår det bare å takke for følget og sette gjengen på flyet i morgen den dag!

Du vet det er på tide å komme seg hjem når dette er det man har å by på av godsaker

Maskinene var overlegne menneskets snøskuflekraft

Den siste maskina med havari trekkes og dyttes løs fra snømassene og over på en slede.

Vårt kjære hjem skimtes i det fjerne. En lang reise var over.