Fullt hus!

Første fly er på bakken og jeg dirigerer etter beste evne. Foto: Alf I. Midtskog

For å ta det viktigste først: Vi fikk åpnet flyplassen i tide! Marginen var marginal, men resultatet var ikke til å ta feil av. Flyplassen ble en suksess! Forrige fredag landet tredje fly på litt over to døgn og siden har det knapt vært fred å få! Manntallet firedoblet seg før vi fikk sukk for oss og det er et underlig liv på stasjonen. Så mange mennesker kan nesten bli litt overveldende for en stakkar, men det er selvfølgelig veldig hyggelig også. Det kan vel egentlig sies å være en slags lettelse. Ikke fordi vi på død og liv trengte selskap, men fordi det ikke er rent lite å rydde opp etter uværene som har herjet den siste måneden. Og det beste av alt: Et nytt overvintringsteam, som skal få Troll til midlertidig odel og eie, er på plass!

 

Flystripa begynner virkelig å ta form. Det er midnatt og flyet er ventet neste formiddag.

Oppstillingsplassen gjøres klar i tolvte time. Foto: Alf I. Midtskog

Kun finishen gjenstår... Foto: Alf I. Midtskog

Siste rille settes i det flyet starter innflyvningen til Troll Airfield. Foto: Alf I. Midtskog

En spent og forventningsfull gjeng like før landing for sesongens første fly. Over 8 måneder er gått siden vi sist hadde fremmedfolk til gårds.

Usikker på hva jeg driver med, men noe spennende foregår på satellittelefonen. Foto: Alf I. Midtskog

Flyet har landet og jeg sørger for at det ikke stikker noe sted. Foto: Alf I. Midtskog

Med første fly kom sola og vinden døde hen, og med tredje fly fikk vi endelig premien vår i form av frisk frukt, bær og grønnsaker! En lykke så stor at jeg vanskelig kan beskrive den. Å bli så glad for noe så tilsynelatende lite er sjelden vare. Jeg klarer ikke helt å se det klart for meg, men jeg er redd Ida og jeg ikke sto tilbake for en hvilken som helst turistattraksjon da vi fikk gaven overrakt. Jeg har roet meg noe, men gleden over den friske maten er fortsatt stor. Det samme gjaldt det flotte været som varte nesten en uke. Og da blir det ikke mye tid igjen til hvile når man først jobber altfor mye og så skal ut på tur.

Pimpa flytårn med ping-pong-guris redskaper liggende klar

Tommel opp! Tredje fly er på bakken! Foto: Mats-Ola Finn

Pilotene kunne ikke truffet bedre med gavene

Ren og skjær glede. Foto: Mats-Ola Finn

Ren og skjær glede-2. Foto: Tori Halvorsen

Ren og skjær glede-3. Foto: Tori Halvorsen

Ren og skjær glede-4

Restemat fra pilotene og nylaget espresso på første flyvning, da det ellers kun kom én fersken (takk Kjetil!) - helt ubeskrivelig!

En alle tiders flystripe! Foto: Tori Halvorsen

Flyplassen sett fra tredje touchdown. Foto: Tori Halvorsen

Per Morten tanker flyet. Foto: Mats-Ola Finn

For et mylder! Foto: Mats-Ola Finn

Alf har full oversikt. Foto: Mats-Ola Finn

I dagene forut for flyankomst, med jobbing til alle døgnets tider og paraolympics for svaksynte i snøflytting, hadde jeg en klar formening om at når første fly sto på bakken var det bare å lene seg tilbake og ta det piano. Hvorfor, aner jeg ikke. Realiteten har vært en ganske annen med opplæring, erfaringsutveksling og administrasjon fra tidlig til sent. Og slik må det også være. Det er mye å vise fram, mye å fortelle om og tiden kan virke knapp.  Men nå føler jeg meg ganske trygg på at tiden med hektiske dager er en saga blott.

Den beste kunnskapsutvekslinga skjer i fjellet. Her er Alf og jeg på tur med avløserne våre.

En fabelaktig avslutning på en mandag. Tronds første tur i bakken med splitter nytt og nesten sjøllaga brett.

Andre kveld i bakken for Trond, og snøen er slett ikke verst. På denne turen innså jeg at det er på tide å gire ned. Jeg var et godt stykke oppe i bakken da jeg oppdaget at verken støvler, staver eller solbriller var med.. Det ble en strafferunde som fortjent, påfulgt av belønning som fortjent i form av en artig nedtur!

Søndagstur i nærområde. Ida har inntatt trona, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å savne dette stedet!

Et slags siste farvel med Lille Trille. Foto: Per Morten Aarak

 
Jeg er inne i mitt siste døgn som stasjonssjef på Troll. Det er nesten like vanskelig å ta innover seg nå som da jeg plutselig satt med ansvaret for litt over et år siden. Det kan sies mye om dette året, og det har jeg for så vidt også gjort. Men at det har vært ensformig og fritt for utfordringer kommer jeg aldri til å si!

Neste gang et fly tar av fra Troll Airfield er jeg ombord! Skrekkblandet fryd, tenker jeg! Foto: Mats-Ola Finn

Blindebukk på Troll Airfield

 

Alvorets time er kommet. Sesongens første fly til Troll er allerede i Cape Town. Men det kommer seg ikke videre. Ikke ennå. Først har været en viktig jobb å gjøre: Skru av vinden og skru på sola. Så har vi en viktig jobb å gjøre: Fjerne all snøen som ser ut til å komme fra et utømmelig lager. Vi holder på med det allerede, og det vil være misvisende å si at vi ikke har holdt på med det lenge nå. Men oppdraget blir mildt sagt utfordrende når det må gjøres i blinde. Blindebukk er ingen feil beskrivelse av den famlende, hardtarbeidende gjengen som snubler rundt på det som en vakker dag skal bli flyplass, men Stigespillet er heller ingen dårlig sammenligning. Alle som har spilt dette nådeløse spillet kjenner følelsen av å være nesten der, nesten framme, nesten ved målet, men så treffer du sklia som likeså godt tar deg tilbake til start.

Fresen på en god dag

Fresen på en dårlig dag

Og tilbake til start har vi vært noen ganger nå. I skrivende stund er jeg fryktelig spent, og jeg overdriver ikke, på hva som skjer der ute akkurat nå. Da vi kjørte inn i dag og anså slaget som midlertidig tapt, var vindmålingene oppe i 40 m/s (orkan: 32,6 m/s) og en ubønnhørlig snøføyk tettet alt av luft.

Dagens utsikt fra tråkkemaskina. For den som har like dårlig syn som meg, kan jeg fortelle at til venstre ser dere vindpølsa som har inntatt horisontalen og til høyre ser dere en container neddynget av snø

Alf mot vinden

Meg på en god dag der det ikke er nødvendig med doble briller for å fremprovosere konturer

Og for den som kanskje måtte tro det, så er ikke uvær spennende lenger. November har knapt hatt annet å by på. Da instrumentene oppe i vindmasta oppfattet 55 m/s orket den ikke mer og gjorde et dypt bukk. Et bukk så dypt at den aldri kan gjøre comeback og takket for seg på stedet. Radioantenna har også knekt, en garasjeport har knelt, en satellittantenneradom er flerret opp, én container er på avveie og en annen har forsvunnet som dugg for solen. Vi måtte til og med få sydd en mann det gikk hull på etter et asynkront svev på femten meter i vindens ville vrede sammen med en annen stakkar som var ute og sikret vårt kjære hjem. Vårt kjære hjem som nå minner mer om en skrothaug enn en ærverdig forskningsstasjon.

Vegard fortviler over å måtte gi slipp på prinsesserommet. Foto: Vegard Tuven

Et av bevisene på stormens herjinger

Per Morten og jeg har snekredag

Byggeplass i sterk kuling

Full stopp på kommunikasjonen over HF-radio (NB! Masta er ikke laget av gummi)

At alt dette skulle komme nå på tampen, som det ikke er mer tid igjen til å gjøre ting godt igjen, er jo i beste fall uheldig. Å skulle overlevere en stasjon med så mange skavanker er nesten litt stusselig. Men da kan de nye overvintrerne forhåpentligvis om et år klappe hverandre kjekt på skuldra og si at vi har jaggu fått det til! Så fin har stasjonen aldri vært!