fredag 31. oktober 2014

Alt jeg trenger å kunne om fulgetelling, sære luftmåleinstrumenter og mer til

Det heter seg at man skal lære noe nytt hver dag. Det er ikke noe jeg egentlig prøver å tilstrebe, men av og til er det bare uunngåelig å ikke heve kunnskapsnivået.

Den siste uken har jeg fartet land og strand rundt for å bli en klok og kyndig polarkvinne som del av forberedelsene til min livs lengste reise. Jeg har lært en masse om instrumenter for luftmålinger hos NILU, som vil være en viktig del av jobben jeg skal utføre som forskningstekniker, lært at jeg kan forvente at Murphy blir med som nisse på lasset og blitt forsøkt vettskremt i forhold til hvordan jeg skal klare å trives med å være rekordaktig stasjonær det neste året. 

Nephelometer, sa du? Ja, men det er sjelden noe galt med det. Mitt oppdrag var derfor å prøve å fikse noe som ikke var ødelagt. To dager senere var instrumentet på fote igjen, og trofast målte på sørlandslufta.

NILUs målestasjon på Birkenes


Luftinntak og luftig utsikt fra målestasjonen


En annen viktig oppdragsgiver er KSAT, som har en nett satellittantennepark der nede i sør, som skal utvides med ytterligere to antenner gjennom sommeren (les: jul og nyttår) som jeg skal få gleden av å sette i gang. I dag har dagen i stor grad gått med til å bli kjent med et knippe mennesker som mer eller mindre har lovet å plage meg det neste året for å sikre seg at de får det de skal ha av data, og at bakkestasjonen er operativ til enhver tid. Kan vel ikke si noe på det. Er fortsatt av den naive oppfatningen at det skal bli artig å tukle med systemene for å få antennene til å finne de riktige satellittene som sneier stasjonen med noen hundre vertikale kilometers klaring.


Antennekunst der noen av Trollantennene er avbildet øverst til venstre.



Her er det mye å plundre med!

Hos NP fikk jeg vimse litt rundt på lageret, prøve klær og hilse på folk som i det store og hele ikke har tenkt å plage meg. Det mest oppsiktsvekkende av ny lærdom jeg tok med meg derfra i denne omgang, var at det faktisk finnes tre(!) fuglearter i strøkene jeg skal ferdes, og ikke én slik jeg har blitt forledet til å tro. Dere som kjenner meg vil kanskje spørre hvorfor jeg er så opptatt av dette, som på ingen måte driver med fugletitting eller nærliggende hobbyer. Jo, det er av den enkle årsak at jeg har det ærefulle oppdraget å være Polarinstituttets sjefsfugleteller. Men jeg har kommet til at også det blir en fin oppgave, for det finnes faktisk verre arbeidsdager enn de som går ut på å være på tur, selv med penn, papir og kuleramme.


Nytt IT-utstyr og hjemmekinosupplement (håper jeg) adresseres til forskningstekniker. Det blir stas å pakke ut i januar!


Etter kurs i Oslo, på det blide Sørland og i vinterkledde Tromsø, er det ikke så verst å være på vei hjem igjen til trege Trøndelag hvor jeg skal fortsette å skynde meg å bli klar for å reise til Norges sydligste utpost om to uker.



mandag 27. oktober 2014

Neglspretten bortebryggeris gryende morgen



Siden jeg skal bort fra nesten absolutt alt og alle, og ha såpass lite å sysle med at kjedsomheten teoretisk sett truer, har jeg lett med lykt og lupe etter en egnet hobby i det som etter hvert blir høst- og vintermørket. Kriteriene har ikke vært særskilt spesifikke, så da det eneste viktige var å lære seg noe nytt, som samtidig til fordel kunne være både nyttig og gøy, falt valget ganske enkelt på ølbrygging. 



Med knappe tre uker til avreise, er tiden nå inne for å gjøre de viktige forberedelsene som skal til for å kunne sette opp et akkurat passelig mikrobryggeri som uten tvil vil bli verdens sydligste norske bryggeri. De viktige forberedelsene har i all hovedsak gått i å gå bananas inne på bryggselv.no med god hjelp av Kjetil, samt planlegge hvor tørst man skal være det neste året på vegne av meg selv og resten av overvintringsteamet på Troll. 

Bestillingsliste som skal bli mørketidas store glede sørpå

I tillegg får jeg en aldri så liten intro til brygging med koking og mesking og vasking og alt som skal til i skrivende stund.


Ølbrygging minner foreløpig mest om grautkoking


Alle har sin viktige oppgave og alle får delta.

Ølbrygging er faktisk en ganske alvorlig sak. Her rett før humle skal tilsettes. (Bildene av gugga dette 'brygget' da ble lar seg ikke internettifisere.)


onsdag 15. oktober 2014

Siste tur ut - kaffegrut


Nå er det like før Nordsjøvisa mi er ferdig sunget for denne gang. Om få timer ryker jeg på land uten å ane om jeg noen sinne kommer ut hit igjen.

Var ute og inspiserte helidekket i morgentimene, og det er ingenting som tyder på at det ikke er flyvær i dag.

En merkverdig følelse på mange måter, for den sedvanlige og herlige nå-sier-de-at-jeg-har-gjort-meg-fortjent-til-langfri-følelsen er selvfølgelig påtrengende, men samtidig var det med et visst vemod jeg tømte transittskapet mitt og fylt snippesken til randen. Jeg er klar til å reise, men kommer nok til å se meg tilbake. Det har vært ei artig tid her på Kvitebjørn, i et prosjekt der det til tider har vært mye armer og bein, et forrykende tempo (i den grad man kan si det om noe som helst som foregår offshore) og et hav av arbeidsoppgaver som har blitt til en håndfull. Prosjektet er straks over, og min stilling blir demobilisert i dag, så timinga for permisjonen er upåklagelig.

Men én ting er allikevel beklagelig. Og det er at folket jeg har jobbet med, som har vært den viktigste delen av hverdagen her ute, nå blir spredt for alle vinder. Noen blir værende, nye prosjekter venter på noen, og nye bransjer venter på andre. For det er, som kjent, ikke gode tider i oljebransjen nå om dagen. Så timinga mi er det som sagt lite å si på når jeg nå elegant sklir over til klimaforkjemperbransjen.

Valemon (med flotellvedheng), som akkurat har koblet seg opp mot Kvitebjørn og skapt mye arbeid, skimtes i det fjerne. Foto: Steinar Nilsen

Min hensikt er riktignok bare å ta en liten pause fra dagens virke, men hvordan min verden ser ut når engasjementet mitt hos Norsk Polarinstitutt er over, og jeg er klar for å tines og tilvendes sivilisasjonen igjen, er det vel få som er villige til å sette penger på. Tidevannet i bransjen er én ting. Har jeg i det hele tatt en jobb å komme tilbake til? Og hvis jeg har det, får jeg fortsette å reise offshore? En helt annen ting er om jeg med glede vil vende meg bort fra klimaforskningen og finne korteste vei tilbake, og fortsette å bidra til å få pumpet opp mer av vårt alles kjære, sorte gull? Her tror jeg nesten jeg må si at fortsettelse følger i 2016…

Inntil videre tror jeg bare jeg skal prøve å leve hver dag til det fulle og omfavne det livet har å by på! Ja, også må jeg pakke til Antarktis, da. Og selge bilen. Og rydde hjemme. Men det blir bare innimellom alle de viktige tingene.


torsdag 2. oktober 2014

Den store Syltraversrevansjen


Syltraversen slynger seg først mot venstre i bildet, og så mot høyre, med Storsylen som er ryggens høyeste topp.

For godt og vel en drøy uke siden var det duket for en etterlengtet revansj på Syltraversen, en luftig rute i Sylan som Lars og jeg prøvde oss på ganske nøyaktig to år tidligere. Det var et forsøk med mye vilje, men vilje alene var ikke godt nok. Det var en nydelig dag, i lavlandet vel å merke, men Sylmassivet var innhyllet i skyer. Skyer kan jo i mange sammenhenger være vakre å se på, men kommer man for tett på er det intet annet enn tåke. Og tåke er kjedelige greier. 





Det er ingen godt bevart hemmelighet at en luftig rute har utsikten som sin klare forse, så hva er vel da vitsen med å stikke opp i fjellet om man ikke ser hånden for seg? Det kan jeg ikke svare på, men jeg har vært der. Mer enn en gang. Og en av gangene var åpenbart i Sylan for to år siden. Det var ikke bare dårlig sikt som skapte problemer for oss den gangen, men også store mengder nysnø over grov steinur og årstidens korte dager. Vi kom godt ut av det, med et ess i erme av en historie for ettertiden, noe lærdom, liv og helse i behold og et ikke fullbyrdet prosjekt.

Nydelig høstvær på vei mot Sylmassivet

Lars har vært her før og kan veien. Det er mulig bildet ikke forteller hele historien, men deler av forsamlingen har vitterlig skepsis i blikket

Verken Lars eller jeg synes ufullbyrdede prosjekter er noe å samle på, og var klare for å gjøre noe med vårt uoppgjorte forhold til ryggen som snirkler seg inn og ut av eget kongerike. Med en tidlig start og en snøfri fjellheim la vi ut på tur med godt mot sammen med Jarle, Silje, Birgit og Anders. Det aller meste gikk som planlagt. Vi var lett på foten, hadde et nydelig vær, skreppa full av godsaker, et forhold til hva klokka var og kameraer til å dokumentere seansen med fulladede batterier, minnekort og det som ellers hører til. 

Første stigning unnagjort, og moroa kan begynne.

Oj!

Lars tar bilde av at Anders og Birgit tar bilde av seg selv.

Jeg tar bilde av at Lars tar bilde av at Anders og Birgit tar bilde av seg selv. (Bildet av Anders og Birgit mangler dessverre.)

Helt inntil Birgit plutselig innså at GoPro’en hadde kommet på andre tanker og regelrett sneket seg unna. Hun og Anders snudde mens vi andre fortsatte det siste stykket opp på Storsylen. Det er rart dette med fotoutstyr. Og det er vanskeligere enn man tror å holde styr på det! Etter fadesen min på Svalbard går jeg med kameraet godt fortøyd, men da jeg i forrige uke var på Dovre hjalp ikke det stort …med minnekortet liggende hjemme!


Veien videre på den relativt smale ryggen.

Jeg nyter den fantastiske utsikten, selv om jeg til forveksling ser både bekymret og streng ut.

Silje i fullt firsprang

Jarle viser vei forbi rutas crux

Her er jeg midt i den bratteste kneika, hvor klyvingen gikk over til lett klatring

Mens Anders og Birgit var på kamerajakt, fortsatte vi altså klyvingen, og ble tatt imot av tåke og regnvær vel oppe på Sylans tak. Men greit nok. Vi hadde vært i overkant heldige med været til da, så om vi måtte avslutte på sleipt underlag, lett desorienterte og noe kavende det siste strekket, som uansett ikke er like spektakulært som det vi hadde tilbakelagt, fikk det bare være med på å skape balanse i regnskapet. 


En truende, men pittoresk himmel

Delt oppfatning av forholdene

Vi var godt utstyrte, og hadde god oversikt over terrenget, så det var ingen grunn til bekymring. Men alle var ikke i samme båt som oss viste det seg i etterkant. Det var ingen morsom lesning som dukket opp i avisa på mandags morgen: Par lå på fjellhylle i Sylan og ventet på hjelp i natt, der vi kunne lese om redningsaksjonen som hadde funnet sted den natta for å hjelpe et par vi hadde passert i tåka! 

Jeg har gjort meg en del tanker rundt dette i etterkant, og tenkt på hvordan vi egentlig burde opptrådt. Vi snakket om at de virket litt usikre og lurte på hvordan de kom til å klare seg. Vi gikk mye fortere enn dem, og mørket kom lenge før vi var tilbake i camp. Allikevel antok vi at alt var i den skjønneste orden fordi de bar på store sekker og var voksne mennesker som av egen fri vilje hadde strenet til fjells. Etterpåklokskapen sier meg faktisk ikke hva vi burde gjort, men det beste hadde vært om vi kunne vært til hjelp.

Beskrivelse av Syltraversen: http://ut.no/tur/2.1296/